Takk for en ærlig og klok leder i Tidsskriftet nr. 19/2012! Som legestudent kjenner jeg meg godt igjen i diskusjonen. Jeg vil først og fremst berømme lederskribenten for å diskutere denne problemstillingen med studentene. Hvis studentene får lov til å ta del i læringsprosessen på denne måten - altså selv avgjøre hva som er rett og galt under god, faglig forankret veiledning - har nok faglærer en bedre mulighet til å nå ut til dem.

Hem tar også opp profesjonalitet i lederen. Som synet på hva som er høflig eller uhøflig, er nok også profesjonalitet et begrep som varierer med tidsånden. Jeg er selv med i en mentorgruppe arrangert av Legeforeningen der vi tar opp studieaktuelle temaer fra gang til gang. Som resultat av denne lederartikkelen kommer jeg til å foreslå profesjonalitet som neste tema. Det ville vært spennende å lese en tilsvarende leder der Hem diskuterer hva som kjennetegner profesjonalitet i lege-pasient-forholdet med studenter.

Jeg er ikke sikker på om trenden med fornavn blant legestudenter nødvendigvis vil fortsette. Som student mot slutten av studiet, midt oppi en praksisperiode, ser jeg selv at jeg stadig oftere går over til å bruke fornavn og etternavn. Fremfor alt av praktiske hensyn, som at pasientene ved senere anledninger skal kunne fortelle at det faktisk var hos meg de har vært.

Det kan være slik at det er tryggere for studentene å begrense seg til fornavn. Slik markerer nettopp studenten overfor pasienten at de ikke er i et profesjonelt lege-pasient-forhold. Studenten unngår den tradisjonelle legerollen og på den måten også egne forventninger til faglig dyktighet og oppførsel. For mange studenter er nok også den klassiske «Jeg er Dr. (Etternavn)» et symbol på en mer hierarkisk legerolle som det kan være vanskelig å kjenne seg igjen i. Det er derimot ikke sikkert at dette har å gjøre med tidsånden, men kanskje snarere at studentene har fått velge selv og aktivt velger seg vekk fra lege-skoene som ennå kan føles for store ut til å fylle. Sånn sett kan det hende at det vi ser er et fenomen som kjennetegner friere tøyler under studiet.

Diskusjonen minner meg på en samtale jeg hadde for noen måneder siden med en erfaren lege. Den handlet om at lege-pasient-forholdet alltid er et maktforhold, og at god legepraksis må springe ut fra at også pasienten aksepterer å gi avkall på sin egen autonomi. Har studentene makt i møtet med pasienter? I de første møtene med pasienter vil jeg heller hevde at det er pasientene som sitter med makten i «medisinstudent-pasient-forholdet». Pasienter kan gi tilbakemeldinger, de sitter med fasiten, studenter på sin side har ingenting å tilby. Når man i løpet av studiet modnes i legerollen, blir man kanskje også mer komfortabel i rollen som maktinnehaver. Kanskje har dette noe med profesjonalitet å gjøre? Kanskje henger profesjonalitet og makt sammen med bruk av etternavn? Jeg vet ikke?