Jeg tror ikke lenger at de negative konsekvensene av innføringen av foretaksmodellen i helsevesenet var uforutsette, det som skjer er for systematisk og virker planlagt. Men de fleste av oss vil så lenge som mulig nekte å tro at det faktisk forholder seg slik, vi vil nemlig ikke at vår tillit til samfunnet og myndighetene skal bli ødelagt.

Jeg tror at det langsiktige målet med "reformene" i det offentlige helsesystemet er maksimal privatisering. For å kunne privatisere et offentlig skattefinansiert helsevesen som har stor oppslutning i befolkningen, slik det er i Norge, må man først redusere kvaliteten i helsevesenet både for pasienter og medisinsk personell. Men tempoet er viktig, det må ikke skje for hurtig og heller ikke være for iøynefallende for da kan protestene og mottiltak bli uhåndterlige. Retorikken er uhyre viktig, den må svare til befolkningens og ansattes forventninger til hva helsevesenet skal være, og samtidig tilsløre det som planlegges og iverksettes. Dette har nå pågått noen år, og resultatene så langt er muligens i samsvar med det New Public Management-guruene i AP forventet: økt misnøye fra pasienter og helsepersonell, begge grupper graviterer i økende grad mot private alternativ. Om noen år vil man kanskje kunne oppleve at det er en alminnelig oppfatning ute blant folk at det offentlige ikke er i stand til å drive sykehus, at det vil være bedre å privatisere det aller meste. Og det vil kunne gå ganske greit, rammeverket er allerede på plass, sykehusbygningene står der de står, og det er ingen mangel på utenlandske aktører som gjerne vil slippe til på det norske markedet. Det mangler bare noen få lovendringer og stortingsvedtak.

Det offentlige vil sannsynligvis beholde noen institusjoner for de lavtlønnede og fattige, det vil nok bli ganske mange i den kategorien om noen få år. Disse sykehusene vil ikke bli attraktive arbeidsplasser for norsk helsepersonell, men så lenge vi har EØS-avtalen med fri flyt av arbeidskraft vil det ikke by på problemer å rekruttere helsepersonell med lavere krav til arbeidsmiljø, rettigheter og lønn.

Mange vil nok mene at dette er reinspikka konspirasjonstenkning, jeg mener at det er et realistisk scenario. Spørsmålet er hva slags helsevesen vi ønsker her til lands, og om politikerne skal få fortsette å overkjøre pasienter og helseprofesjonene i all evighet.