De beste innleggene skaper alltid diskusjon, så takk skal du ha for et viktig innlegg. Det du gjør er å belyse noe som jeg inntil jeg begynte i klinikken ikke har forstått på samme måte som under medisinstudiet.

Jeg ble ferdigutdannet på medisinstudet ved NTNU nå i juni. Under studiet har vi blant annet undervising i kommunikasjon og legen sin rolle. Jeg trodde jeg hadde skjønt det, at vi den nye generasjonen i møte med unge pasienter kan være kule og på fornavn.
Men da jeg begynte i praksis forstod jeg at denne profesjonelle avstanden er veldig viktig for å gjøre jobben sin best mulig. Pasientene føles ikke som venner eller familie, og det er viktig i lege-pasient forholdet og ikke hoppe over vanlige sosiale normer. Hvem ville introdusert seg med bare fornavn på et jobbintervju?
Og være på fornavn med pasienten fra starten av føler jeg er å undergrave hva min rolle som lege er. Profesjonalitet betyr ikke at man er mindre menneskelig, man skal være empatisk og ikke sympatisk.

Jeg liker å omtale mine kolleger som "overlege xxxx" eller "Dr.xxx" både muntlig og skriftlig. Selv om jeg representerer det ferskeste kullet av leger utdannet i Norge så synes jeg ikke at det er gammeldags å introdusere seg selv med fullt navn. Det er både høflig og nødvendig for jobben som lege. Jeg føler det er av respekt for pasienten, at den skal vite at jeg som lege er der for å hjelpe, ikke privatpersonen "Ane-Kristine"!