Diagnosen en pasient får er ikke bare avhengig av symptomene.
Sosial ulikhet i helse er godt dokumentert. Lav sosioøkonomisk status henger bl.a. sammen med lavere levealder og høyere risiko for sykdom.
Hittil har hovedtyngden av forskningen om sosiale ulikheter og helse tatt diagnosene for gitt. Når sykdom først er oppstått, antas det at den gis en diagnose som reflekterer symptomene, ikke sosioøkonomisk status. Vi ønsket å se om det også er en sammenheng mellom sosial status og selve diagnostiseringen (1). Vår antakelse var at en diagnose er en tolking av symptomer – og jo mer diffus sykdommen eller symptomene er, desto større er innslaget av sosial og kulturell tolking. Vi valgte dermed diffuse muskel- og skjelettlidelser (L-diagnose i ICPC) og diffus psykisk sykdom (P-diagnose), dvs. sykdommer som i noen grad flyter over i hverandre, og som gir flertydige symptomer. Disse sykdommene er de vanligste årsakene til sykefravær.
Vi analyserte NAV-data for 2006 og sammenliknet det relative antallet sykefraværstilfeller mellom yrker i helsesektoren og i teknisk sektor, kontrollert for utdanningslengde, kjønn og diagnose. Vi fant signifikant mer diffus psykisk sykdom enn diffus muskel- og skjelettsykdom blant personer med høy utdanning, og dersom de jobber i helsesektoren. Oddsen for at en person som er ansatt i helsesektoren får diagnosen diffus psykisk sykdom, er 56 % høyere enn om vedkommende jobber i teknisk sektor (kontrollert for utdanning). Tilsvarende er oddsen for en diffus psykiatrisk diagnose blant høyt utdannede mer enn to ganger høyere enn for dem med lavest utdanning (kontrollert for sektor).
Funnene utfordrer den tradisjonelle forståelsen av hvordan sosioøkonomiske faktorer bidrar til skjev sykdomsfordeling i befolkningen. I tillegg til faktorer som f.eks. trekk ved jobben eller livsstil bør selve diagnostiseringen studeres mer for å få bedre forståelse av årsakene til sosial ulikhet i helse.
