Takk for en elegant og velformulert lederartikkel i Tidsskriftet nr. 19/2012 (1). Jeg er helt enig i konklusjonen. Det første møtet mellom mennesker kan være avgjørende for senere tillit og respekt, uavhengig av rolle. Historien om Sigvald gir en for meg overbevisende demonstrasjon av hva det betydde for pasienten at studenten presenterte seg med fullt navn. Jeg tolker pasientens reaksjon som respons på at han ble møtt som likeverdig, noe som igjen utløste hans ønske om å bli tiltalt som Sigvald deretter. Ingen kan vite hvordan Sigvald ville kjent det uten den formaliserte innledningen – neppe en følelse av likeverdighet.
Jeg minnes selv et eksempel da et nært familiemedlem møtte til undersøkelse hos en kvinnelig svensk overlegevikar som umiddelbart tiltalte henne ved fornavn, noe pasienten oppfattet som nedlatende. Den svenske kollegaen kan kanskje unnskyldes grunnet svenske tradisjoner, som kanskje hadde gått for langt som reaksjon på arven etter et sterkt klassedelt samfunn. Mitt første møte med svensk helsevesen var i 1975, da jeg vikarierte i Skellefteå som klinikksjef på en stor medisinklinikk. Hele personalet tiltalte meg ved fornavn. Dette ble en udelt positiv opplevelse for meg. Det første jeg gjorde da jeg kom tilbake til min egen avdeling, var å oppfordre mine medarbeidere til å gjøre det samme. For de noe eldre var det en barriere – tittel og navn hørte for dem til min image.
Mye kan sies om denne sammensatte problemstillingen. Det er prisverdig at man i studentundervisningen tar dette på alvor, og lederartikkelen vil forhåpentlig føre til at alle som befinner seg i en maktposisjon, slik leger er i forhold til sine pasienter, er seg bevisst hvor sårende og nedverdigende pasienten kan føle det om det første møtets valg av tiltaleform ikke er tilpasset vedkommendes bakgrunn. Ved at Sigvald ga sin tillatelse, markerte han sin likeverdighet og kunne se seg selv som den sjenerøse part. Anbefalingen om bruk av hele navnet i det første møtet står derfor fjellstøtt!
