Rune Karlson mener i Tidsskriftet nr. 4/2012 at kronisk utmattelsessyndrom er en tilpasning i evolusjonær forstand som har fungert som en adaptiv barriere mot kollaps i fortiden (1). Jeg mener det er mer sannsynlig at sentrale årsaker til kronisk utmattelsessyndrom er nye miljøfaktorer som ikke eller i langt mindre grad var til stede i fortidsmiljøet og som vi derfor verken tåler godt eller har effektive forsvarsmekanismer mot (2). Når sykdomstilstanden først er utløst av infeksjoner, vaksiner eller dramatiske livshendelser, vil slike evolusjonært sett nye faktorer bidra til å vedlikeholde den. Dette kan for eksempel være endringer i kostholdet eller eksponering for kjemiske og/eller fysisk miljøfaktorer. Disse bidrar til at personen forblir i en alvorlig kronisk sykdoms- og stresstilstand (2).
Karlson svarer med at forutsetningen for at kronisk utmattelsessyndrom kan være en tilpasning, er at personer med omsorgsansvar blir vernet av gruppen de tilhører, selv når de er inne i en langvarig og plagsom utmattelse. Hans premiss for å forstå kronisk utmattelsessyndrom som en adaptiv barriere mot kollaps er at mennesker kan overleve i lange perioder uten optimalt overskudd og årvåkenhet fordi vi lever i gjensidig forpliktende og beskyttende grupper (3).
Et slikt argument kan brukes for enhver sykdom. Det har lenge vært karakteristisk for vår art at en storfamilie, eventuelt støttet av et nettverk av ubeslektede individer, tar del i omsorgen for syke mennesker, eventuelt deres barn. Det er derfor ikke noe som spesifikt har med kronisk utmattelsessyndrom å gjøre.
Mitt hovedpoeng er derfor at kronisk utmattelsessyndrom primært skyldes nyere miljøfaktorer. Da er det ikke noe behov for å konstruere et adaptivt scenario for hvorfor en slik tilstand kan ha vært fordelaktig i fortidsmiljøet, slik Karlson har gjort. Hvis fremtidig forskning finner bred støtte for den typen årsaksfaktorer jeg har skissert, har den samtidig underminert Karlsons adaptive hypotese. Tilstander som skyldes moderne miljøfaktorer, trenger ingen adaptive hypoteser om fordelaktige effekter i fortidsmiljøet. Så vidt jeg vet, foreligger det ingen forskning som underbygger at denne tilstanden er påvist eller utbredt hos mennesker som i moderne tid har en livsstil som jegere og sankere. Den typen livsstil brukes ofte som en (forenklet) modell for hvordan fortidens liv har vært i lange tidsrom før jordbruket oppsto.
