Det Erlend Hem skriver om i Tidsskriftet nr. 19/2012, har ikke bare med høflighet å gjøre (1). Jeg har to ferske personlige erfaringer.
Jeg var pasient ved et universitetssykehus og lå i sengen og ventet på en lege som skulle utføre et lite inngrep. Hun kom, bøyde seg over sengen og hilste: «Hei, jeg er Hanne.» Så fikk jeg narkose. En tid etter utskrivningen så jeg et papir hvor hennes fulle navn sto. Søren, tenkte jeg da jeg så det relativt sjeldne familienavnet, kanskje hun er datter til en kollega jeg samarbeidet med for mange år siden. Kunne vært interessant å spørre henne hvordan det sto til med ham.
Jeg var pasient ved lokalsykehuset og møtte som avtalt til behandling. Jeg ble vist inn på et undersøkelsesrom, og sykepleieren sa hun skulle hente Henrik. Han kom ganske snart og presenterte seg: «Henrik.» Jeg ble undersøkt, og senere samme dag ble jeg godt og vellykket behandlet av Henrik og kunne dra hjem. Og hjem dro jeg – uten å vite etternavnet på behandlende lege. Dersom jeg skulle få behov for å kontakte ham, kan jeg ikke gjøre annet enn ringe sykehuset og spørre etter Henrik.
