Takk for fin lederartikkel i Tidsskriftet nr. 19/2012 (1)! Dette er en spennende diskusjon. På medisinstudiet blir det etter min oppfatning lagt altfor liten vekt på refleksjon omkring legens rolle i yrkeslivet.
Å bruke fullt navn når man presenterer seg for en pasient er ikke bare ledd i en høflighetskonvensjon, det handler også om hvilke sosiale roller vi spiller i det daglige, og hvordan vi spiller ut disse rollene.
I forbindelse med praksis i allmennmedisin i fjor fant jeg det fruktbart å bruke sosiologiske begreper for å diskutere legerollen (2). Spesielt er tilnærmingen til den amerikanske sosiologen Ervin Goffman oppklarende. For å gjøre et komplekst sosialt spill mer ryddig bruker Goffman dramaturgiske begreper som «frontstage» og «backstage». Som lege oppfører man seg annerledes på previsitten enn på visitten. I lege-pasient-forholdet er previsitten «backstage», mens visitten er «frontstage». På visitten møter man pasienten i kraft av sin faglige profesjon, og det å presentere seg med fullt navn klargjør dette for pasienten. Det handler ikke nødvendigvis bare om høflighet, men om å gjøre pasienten sikrere på sin rolle i konsultasjonen. Alle aktørene kan da i større grad lene seg på tydelige roller med enklere manus.
En annen side ved det å presentere seg med fullt navn er retten pasienten har til å vite hvem som faktisk behandler vedkommende. Da er ikke fornavn tilstrekkelig.
Jeg er også sykepleier, men har alltid hatt fullt navn på navneskiltet mitt. Jeg presenterer meg også alltid med fullt navn. Men jeg har aldri forventet å bli kalt annet enn Anne som sykepleier av pasientene. For sykepleiere har en annen rolle i spillet med pasienten. De opererer i mye større grad på pasientens «backstage»-område. Manuset er mer improvisert. Det gjør rollene mer utydelige – på godt og vondt. For de fleste pasientene går dette helt fint, men jeg har forståelse for de sykepleierne som velger å ha bare fornavnet på skiltet sitt. Enkelte har opplevd at pasienten har misforstått grensene, nettopp fordi de er utydelige.
Å presentere seg med fullt navn er ikke bare del av en høflighetskonvensjon, det er del av et sosialt spill. Det er etter min mening en utbredt misforståelse at det er mer «nært» å presentere seg kun med fornavn. Denne intimiseringen skaper potensiell uklarhet på to nivåer – både når det dreier seg om hvem pasienten konkret snakker med, men også til hvilken rolle aktørene skal spille ut.
Om manuset har endret seg? Nei, jeg tror ikke det. Og jeg er ikke noe fossil.
