Erlend Hems lederartikkel Privat eller profesjonell i Tidsskriftet» nr. 19/2012 bør være en tankevekker for mange (1). Selv har jeg alltid vært litt opptatt av omgangsformer, høflighetskonvensjoner om man vil, men har nok fått en følelse av å være ansett som gammeldags, kanskje nærmest bakstreversk.
På en universitetsklinikk får man alltid en viss kontakt med og et visst instruksjons- eller i det minste forbildeansvar for medisinstudenter, sykepleiestudenter og sykepleiere. Der har jeg ofte opplevd de samme «joviale» eller uhøytidelige omgangsformer med pasientene som Hem beretter om. Jeg har da alltid fremholdt at respekt for pasienten viser man ved å henvende seg med den tiltaleform som var vanlig og naturlig overfor vedkommende før han eller hun ble pasient.
Tidligere brukte jeg normalt De når jeg henvendte meg til pasientene – i alle fall første gang. Ikke sjelden «protesterte» pasienten, og jeg svarte da gjerne at jeg som bygutt var oppdratt til at man skulle si De til voksne folk og gjorde det fremdeles (selv om jeg etter hvert ble mer «voksen», målt i alder, enn mange av pasientene). At man senere modifiserer omgangstonen slik at den blir naturlig overfor vedkommende pasient, er en annen sak. Som ung lege i Troms og Finnmark oppdaget jeg for eksempel at De nærmest var et fremmedord og kunne bli oppfattet som et forsøk på å holde avstand, så der måtte jeg prøve å legge av meg dette.
Jeg tror flere enn undertegnede reagerer negativt på den overhåndtagende «dutting» og bruk av fornavn som uttrykk for en pseudofamiliaritet – som for eksempel når eplekjekke telefonselgere eller meningsmålingsagenter kommer på tråden. Derfor bør det heller ikke være slik i helsevesenet. Jeg minnes en historie om den danske professor og nobelprisvinner Niels Bohr, som på en tilstelning kom i samtale med en ung og litt fremfusende journalist. Etter en stund spurte journalisten om de ikke skulle være dus. Da svarte Bohr: «De må gjerne si du til meg, bare jeg fortsatt får lov å si De til Dem.»
En episode for nærmere 50 år siden: Jeg hadde hatt tilsyn med en pasient på kirurgisk avdeling. Etterpå ble jeg sittende litt på vaktrommet og prate med sykepleierne. Det viste seg da at ingen var klar over at denne pasienten, som allerede hadde ligget i avdelingen i minst en uke, var en tidligere biskop som hadde bekledt embetet i en årrekke, inntil ganske nylig. Første uttrykk for respekt for pasienten er jo at man setter seg inn i hvem vedkommende er. Man skal så visst ikke gjøre forskjell på folk, om de er biskoper eller mer hverdagslige mennesker, men man skal vite hvem man har foran seg. Om aldri så gamle og skrøpelige, syke og lidende har de en gang stått i sin fulle kraft, hatt ansvar og oppgaver og nytt respekt. Det å vite litt om personen, om yrke, familie etc. er jo dessuten det beste utgangspunkt for å kunne føre en personlig og ikke bare sjablongmessig samtale med pasienten.
