Takk til redaktør Erlend Hem, som setter lyset på en lei trend som rir samfunn og helsetjeneste som en mare (1). Jeg har undervist medisinstudenter i (for?) mange år og råder studentene på samme måte som Hem: Bruk fornavn og etternavn.
En eldre kvinnelig bekjent gjennomgikk nylig en større operasjon. Senere under oppholdet møtte hun en yngre lege i korridoren. Han hadde rekruttert henne til et forskningsprosjekt som ledd i utredningen. Under samtalen ba hun ham si hva mer han het enn fornavnet han hadde brukt første gang. Da hun fikk vite det, utbrøt hun gledestrålende: «Ja, men da vet jeg jo hvem du er!»
I det siste har jeg selv vært i pasientrollen oftere enn jeg skulle ønske. Rollen som pasient har gitt meg god anledning til å observere og reflektere over kolleger og fremtidige legers holdninger og atferd på nært hold. Det gjelder ikke bare legene – jeg har stadig vanskelig for å unnlate å se meg hastig rundt når det kommer en sykepleier ut til den stille forsamling av ventende og roper «Geir». På samme måte som når den totalt ukjente bioingeniøren spør: «Hvordan er det med deg, da, Geir?» Det er lett å undres på om fornavnsevangelistene omtaler pasientene på samme måten på morgenmøtene og ellers i avdelingen? Tanken slo meg da femteårsstudenten som skulle skrive meg ut i vår, sa hun skulle konferere med «Anne Katrine» om videre behandling og etterkontroll. Hvem var nå det igjen? En kollega jeg har møtt, men glemt?
En av studentene i starten av Hems historie sier at hun gjerne vil at fastlegen tiltaler henne med fornavn. Det har jeg ingen problemer med, og det kan være flere grunner til at det er slik. Samtidig glemmer hun at det er i pasientrollen hun mener dette. Det er det motsatte av hvordan hun bør te seg i det øyeblikk hun selv går inn i legerollen. Det er pasienten som sitter med nøkkelen og derfor er den eneste som skal få avgjøre hvordan legen tiltaler henne. Forholdet mellom lege og pasient er i utgangspunkt svært asymmetrisk. Min hypotese når det gjelder fenomenet «Sigvald» er at han overrumples av den massive navneintimiteten han eksponeres for, men at han raskt innordner seg slik han tror det forventes av ham – dvs. et uforutsett utslag av pasientetterlevelse.
Det er på ingen måte et gode for lege-pasient-forholdet om vi som leger ytterligere tilriver oss definisjonsmakten for hvordan legen skal tiltale pasientene, snarere tvert imot. Sakens kjerne er om vi skal opptre profesjonelt eller misforstått og overfladisk joviale. I det siste har jeg registrert at representanter for en forhatt yrkesgruppe – telefonselgerne – i økende grad har begynt å bruke både mitt og sitt eget navn – fullt ut. I det stille ber jeg om at det er en motreformasjon på gang.
