Redaktør Charlotte Haug berømmer Mons Lie for ærlighet. Han har sagt i VG 16.11.2012:
"Dette er ikke den eneste pasienten som har fått dårligere behandling enn han ellers ville ha fått, hvis de hadde fått lov til å operere pasienten på Ullevål"
"Hvor mange pasienter mener du det er rimelig å ofre, Otto?" (til klinikksjef Otto Smiseth, Hjerte, -lunge- og karklinikken, OUS)
Dette var en oppfølging av en reportasje i VG 14.11. hvor 4 "toppleger" fra Ullevål sykehus publiserte et anonymt brev. Mons Lie gjentok sine påstander i dagsnytt 18, og helseministeren kommenterte at han reagerte på at man "anklager mennesker for å ville ofre noen i en slik faglig strid". Støre minnet om at VG bare framstiller en side av saken.
Historien i de to VG-reportasjene kan også se ut som følger:
Ved etablering av OUS fusjonerte de torakskirurgiske avdelinger ved Ullevål sykehus og Rikshospitalet. Strenge krav til innsparing nødvendiggjorde utredninger med bred deltagelse av kolleger fra begge lokalisasjoner. På grunnlag av dette besluttet sykehusets ledelse en funksjonsdeling ved at komplekse operasjoner skal utføres ved Rikshospitalet. Ca 40 inngrep pr. år må flyttes fra Ullevål til Rikshospitalet. Ullevål sykehus skal fremdeles ha vakt 24/7/365, og opprettholde uendret kapasitet og volum i hjerte- og lungekirurgi. Beslutningen har vært kjent for alle leger i avdelingen i lang tid, men det er sterk motstand ved Ullevål sykehus.
Agendaen til de fire anonyme "topplegene" og Mons Lie er protest mot dette vedtaket. De bruker en pasienthendelse for formålet. Det var elektiv 3. gangs hjertekirurgi med høy risiko. Etter at narkose var gitt, ble saken revurdert, inngrepet utsatt og pasienten flyttet til Rikshospitalet. Kirurgen som skulle utføre inngrepet på Ullevål sykehus, var én i et team på tre som senere opererte pasienten på Rikshospitalet. Det er uheldig å endre planer etter at narkose er gitt, og dette er beklaget. Det er ingen grunn til å anta at utsettelsen var årsak til at pasienten døde postoperativt. Helsetilsynets vurdering må avventes.
Hovedstadsprosessen må diskuteres og kritiseres, men jeg vil støtte helseministeren som minner om at det følger ansvar med å løfte strid fram i det offentlige rom. Det er ikke greit å insinuere, slik det gjøres i det anonyme brevet og av Mons Lie, - at Rikshospitalet gir dårligere behandling, og det er uetisk å belaste pårørende i sorg med krigstyper i VG om at deres familiemedlem ble ofret. Anonyme brev er også kritikkverdig. Den som hevder å ha viktige sannheter å framføre, bør kunne gjøre det med fullt navn.
Jeg tror "folk flest" , i likhet med helseministeren, gjennomskuer dette, og debatt-nivået er pinlig for legestanden.
Som en påminnelse om at en sak har to sider, at media ikke er objektive, og at en varsler ikke alltid er bare ærlig, minner jeg om "Bærumssaken" (1).
1. Ottesen S. Må jeg dø i smerte? ISBN 82-03-22751-1
Kirsten Krohg-Sørensen
kirsten.krohg-sorensen@rikshospitalet.no