I Tidsskriftet nr. 21/2012 hevder Dag Bratlid & Thor Willy Ruud Hansen at det brukes for mye ressurser på doktorgrader og at nytteeffekten for samfunnet er for liten til at ordningen kan opprettholdes (1). Jeg vil i det følgende tillate meg å komme med en motmelding:
Det er faktisk lovpålagt for medisinske fakulteter og store sykehus å drive forskning. Den viktigste årsaken til at antall avhandlinger årlig nå er oppe i 396 er omleggingen som ble gjort for noen år siden. Obligatoriske kurs inngår nå som en del av graden, og de kvalitative og kvantitative krav til forskningen er blitt redusert. Intensjonen ved omleggingen var å få spredt forskningskompetansen til flere miljøer.
De fleste begynner på graden i eller rett etter studiet, de færreste med økt status som mål. Til det er statusøkningen for liten, arbeidet for hardt og lønnen under forskningsperioden og lønnsbonusen etter endt disputas altfor lav. Langt de fleste begynner med et ønske om fordypning i et bestemt problem eller fordi de gjerne vil bli bedre skikket til å møte nye utfordringer fremover.
Selvfølgelig skal ikke alle som har tatt doktorgraden forske videre. Et flertall av mine doktorander med klinisk bakgrunn har hatt som målsetting å gå tilbake til klinikken. I min naivitet har jeg trodd på verdien av å ha klinikere med forskningserfaring, kritisk sans og kunnskaper slik at de både skal kunne initiere forskning og etterpå implementere nye behandlingsmetoder i klinikken.
De to professorene påpeker at det er sløseri å utdanne 400 bakere om man bare trenger 40. Uten å elte den deigen for mye vil jeg påpeke at det ikke er gitt hvem som er den gode bakeren – og langt vanskeligere er det å vite hvem som er den beste konditoren. Fremtidens medisin blir mer og mer høyspesialisert, og for å være med i denne utviklingen trengs det leger med stor kompetanse. Leger som kan og vil lese forskningsartikler. Den nordiske modellen med leger som både er cand.med. og ph.d. er en styrke som andre misunner oss. Jeg er meget usikker på om fordypning og selvstudier er en farbar erstatning. Selvfølgelig kan vi satse på import, slik vi nå gjør med bakervarer, men da må vi spørre oss om det er det vi vil.
I Norge er både de offentlige og de private bidrag til forskningen langt mindre enn i de landene vi vanligvis sammenlikner oss med. Til tross for det greier våre fakulteter å få frem så mange kandidater. Det forskes ikke for mye innen norsk medisin – heller for lite. En god del av forskningen holder høyt nivå. En sikker vei til ytterligere kvalitetshevning vil være å øke bevilgningene drastisk – til modernisering av utstyret. Det er vanskelig å levere høyverdige konditorvarer om man bare har vedkomfyr.
