I Tidsskriftet nr. 21/2012 (1) omtales Børge Lillebo og medarbeideres studie om innleggelser som kunne vært unngått (2). Den er politisk svært aktuell, siden Helse- og omsorgsdepartementet som ledd i samhandlingsreformen har påbudt kommunene å tilby akutte døgnopphold (3). Ordningen synes faglig svakt fundert (4, 5).
Studerer man Lillebo og medarbeideres originalpublikasjon (2), fremkommer en del forhold som gjør fortolkningen usikker.
For det første ble studiens registreringsskjema bare utfylt ved 37 % av pasientkontaktene i registreringsperioden. Siden det klart fremgikk av skjemaet at formålet var å registrere innleggelser som kunne vært unngått, er det nokså sannsynlig at det er oppstått en skjevhet ved at legevaktlegene har husket på skjemaet akkurat i de tilfellene der han eller hun mente innleggelsen kunne vært unngått – og at de var mer tilbøyelig til å glemme det ellers. Denne systematiske feilkilden er så stor at resultatene som presenteres, trolig ikke er gyldige.
For det andre sto to av de 18 legevaktlegene som leverte registreringer for hele 48 % av registreringene. Disse to vurderte en mye høyere andel av innleggelsene som unngåelige (hhv. 33 % og 25 %), sammenliknet med resten av legevaktlegene (14 %). To leger med mye legevaktarbeid og et generelt negativt syn på nytten av innleggelse påvirker altså resultatet i betydelig grad.
For det tredje kunne forfatterne ha undersøkt hva som viste seg å feile de pasientene som ble antatt ikke å ha nytte av sykehusoppholdet. Det ville vært enkelt, all den stund de jo faktisk ble innlagt. Dette har forfatterne ikke gjort, og i originalpublikasjonen (2) fremhever de det som et fortrinn sammenliknet med studier der man i ettertid har vurdert om innleggelsene faktisk var unødvendige. Dette vitner om en nokså forbløffende grad av freidighet. Det er tidligere vist at forsøk på å sortere ut unødvendige innleggelser på grunnlag av den kunnskapen man har på innleggelsestidspunktet er vanskelig og lett vil føre til betydelig helsetap for pasientene (6).
Lillebo og medarbeideres arbeid er svært politisk korrekt og vil trolig bli omfavnet av representanter for Helse- og omsorgsdepartementet. Men god vitenskap er det ikke.
