Redaktørens intrigante leder er bygget opp rundt diskutable forutsetninger, og sammenblanding av de og vi.
Det er ingen grunn til å anta at dagens organisering er kostnadseffektiv. Etter at vi i alle år har blitt innprentet uregjerelig kostnadsvekst befinner stadig våre helsekostnader seg midt i OECD klassen. Det Nye er en kraftig reduksjon av sengetallet og antall liggedøgn uten samtidig kostnadsreduksjon. Til tross for aktivtetsvekst øker køene, hvem og hva er det vi behandler? Ressursene dreies mot et voksende styrende lag av kvalitetsdirektører, kommunikasjonsarbeidere, byråkrater og konsulenter, i foretak, regionsforetak og i departement. Og den egentlige virksomheten utarmes. Dissonansen oppstår mellom det DE tenker og det vi gjør, ikke mellom det Vi tenker og det vi gjør. Dette er vesensforskjellig. All tid meningen oppstår i møte mellom helsearbeideren og pasienten vil ikke handlingen først og sist styres som de tenker. Den internaliserte konflikten hos helsearbeideren overvurderes, bruddet oppstår mellom de styrende og de som styres.
Ubalansen mellom egenvekt og egenmakt hos de som forestår den egentlige virksomheten destabiliserer den rådende organisering, som utallige andre politiske og organisatoriske system opp gjennom historien. Det er dette fenomenet som er naturgitt. De 100% tilpasningsdyktige tilpasses ellers alle organisasjoner og politiske system uten at dette gjør verden til et uforanderlig sted.
Magnussen etterspør eksempler på gunstige "ineffektive" lege-pasient forhold. Svaret avhenger av hvilket effektmål som legges til grunn. I dagens system er det utallige eksempler på "ineffektive" lege-pasient forhold. Å la pasienten ligge et ekstra døgn. Å ringe pårørende. Å overtale pasienten til ikke å la seg operere unødig. Å gi god informasjon. Å ta seg den tiden det tar.