Teorien om kognitiv dissonans leder tanken mot en fin, liten modell på samvittighet, som jeg dessverre ikke kjenner opphavet til: Samvittigheten er en liten, skarp trekant midt i brystet, og mens vi er unge eller eldre,men ennå ikke har mistet idealene, gjør det oss først vondt at den snurrer, og vi blir lei oss. Men etter å ha rotert noen år blir den avslepet og rund og vi kjenner knapt at den snurrer.
Takk til redaktøren for en lederartikkel som motiverer til å holde samvittighetstrekanten skarp.