Kjære redaktør Hem
Denne lederen synes jeg er noe forvirrende.
Jeg er selvsagt svært enig i virkelighetsbeskrivelsen, den er blitt oss ganske åpenbar etterhvert. Byråkratisering og økonomifokus har gått alt for langt. Osv. Hvem er ikke enig i det?
Og såvisst skaper det et (etisk?) ubehag for oss klinikere, Kognitiv dissonans så det holder. Fin analyse det der. Men til tross for ironien mellom linjene her blir jeg usikker på om dette er en appell om å STÅ i ubehaget? Ikke gi seg, what so ever.?
Det beskrives at dette er umulig over tid. Å stå i ubehaget. Og at dette ender med tilpassning uansett.
Er dette heller en programerklæring om avmakt? Fra vårt eget Tidskrift, på lederplass?
Eller er det et subtilt budskap om det motsatte, som jeg ikke har fått med meg? Er det kanskje erting, for å få f.eks meg til å til å gå over terskelen for for første gang å stikke hodet fram, f.eks. i dette forum?

OK, da fungerer det etter hensikten:
Hør her: Sammen er vi klinikere MYE sterkere enn all slags administrasjonsfjas. For , bortsett fra dem som søker hjelp, er det vi, hjelperene, som har legitimiteten i et hjepesystem. Vi må stå i dette ubehaget i lang, lang tid, sikkert nok. Det må bli VI som tar byråkratmakta på utholdenhet..

I kjærlighet til faget vårt: av og til er det tålmodigheten som varer lengst.
Leeeenge leve ubehaget. Det er virkeligheten som må tllpasse seg. Ikke vi. No way.
Her i Trondheim finnes ETT ultimat hvilested: Tilfredshet Kirkegård.

God helg til alle kolleger! La gjerne ubehaget hvile til f.eks. mandag. Men ikke så mye lenger.

Mvh. Harald Sundby, fastlege, Kalvskinnet Legesenter, Trondheim.