Der samler alt seg, og kan utløse krefter som kan forandre retningen på livet. Det gir mening, glede og ny energi. Mens jeg jobbet på et DPS i Oslo, med en 20 % avtalehjemmel på si, merket jeg dette: Jeg var mer opplagt når jeg sto på perrongen på Grønland T-banestasjon klokka ni om kvelden, etter fem pasienter på rad, enn da jeg gikk på klokka fire etter en dag som avdelingsoverlege. Jeg sa opp jobben i sykehuset og har nå full avtalehjemmel.
Hver dag er full av møter med mennesker. De gir meg en plass i deres strev, leting og sorg. Pasientene gir rom for håp og nye synsmåter. De møter meg sugne på mine tanker og min forståelse som fagmann: skjerp deg – still opp – hold ut – vær hos meg!
Jeg samarbeider med fastleger. Vi definerer problemene sammen. Den medisinske modellen utfordres og må forstås på nye måter. Legerollen er å tjene, og psykiateren er en samarbeider på samme nivå som pasient og henvisende lege – og NAV og mange andre. Noen gode kolleger står lysende for meg etter 35 år, med sin faglighet og sin personlige støtte, enige eller ikke. Disse fant jeg i små miljøer og i akutte situasjoner, der den enkelte måtte stå fram uten å skjule seg bak formaliteter. Derfor arbeider jeg også i psykiatrisk forening flotte kolleger.
Jeg har også fått sjansen til å gå inn i lokalmiljøet. På Oslo Hospital «gravde vi fram» en 700 års historie om et fransiskanerkloster som ble revet ned av rivaliserende tiggermunker – men som kom opp og overlevde til reformasjonen. Oslo Middelalderfestival som arrangeres i Gamlebyen hvert år i juni springer ut av denne historien. Vi har holdt på hvert år siden 1994, og vi er eldre enn Øyafestivalen som vi deler parken med!
