Fastlegeforskriften som ble fastsatt høsten 2012, trådte i kraft 1.1. 2013. Forskriften er en vesentlig omarbeiding av høringsnotatet som Legeforeningen stiller seg bak.
Siden 2001 har Norge hatt en velfungerende fastlegeordning, og det er ikke uten grunn at den gang på gang blir kåret til den beste offentlige ordningen vi har.
Fastlegens fremste oppgave er å være tilgjengelig for sine listepasienter. Den nye forskriften ivaretar dette, og det er også sammenheng mellom myndighet og ansvar. Forskriften synliggjør fastlegens rett og plikt til å gjøre selvstendige prioriteringer og vurderinger i pasientbehandlingen. Tydelige ansvarsforhold er avgjørende for pasientsikkerheten.
Kommunesektorens organisasjon KS og Legeforeningen undertegnet høsten 2012 en ny rammeavtale for fastlegeordningen. Dermed klarte partene på kort tid å utvikle ordningen på bakgrunn av den nye forskriften. Den nye rammeavtalen legger til rette for et tettere lokalt samarbeid og gjør at fastlegeordningen kan tilpasses kommunale variasjoner. KS og Legeforeningen er enige om at å styrke fastlegenes tilgjengelighet forutsetter både flere fastleger og god og riktig bruk av legenes tid. Partene ble også enige om fornuftige og balanserte sanksjonsmuligheter. Sistnevnte var et av de mest kontroversielle spørsmålene i striden om ny fastlegeforskrift i fjor vinter.
For Legeforeningen er det viktig å bidra i det videre arbeidet med å forbedre og fornye fastlegeordningen: Det må lages en opptrappingsplan for å øke antallet fastleger, det må bli obligatorisk å være spesialist eller spesialisere seg i allmennmedisin for å få fastlegehjemmel og et senter for allmennmedisinsk kvalitet (SAK) må etableres.
