Moderne informasjonsteknologi har revolusjonert vår måte å kommunisere og samhandle. Dessverre ligger helsetjenesten langt etter. Sykehusene gis i dag ikke tilstrekkelig mulighet til å ivareta drift og utvikling.
Tenk deg at du har en pc som ikke er oppdatert de siste fire årene. Du ville fort ment at den var for utdatert, og sannsynligheten for at du ville vurdere den som for gammel og skaffet deg en ny er ganske stor. Tenk deg så et topp moderne, stort sykehus hvor dette er realiteten for hele IKT-systemet. Legg så til at sykehuset i tillegg ikke har noen mulighet til å gjøre noe med det, fordi både innflytelsen og fagpersonene er tatt fra dem og løftet til et høyere nivå. Lek med tanken på hva som kan skje den dagen systemet går ned og forblir nede over tid. Skandaløst? Det mener jeg, og dessverre er det en realitet.
For kort tid siden ble jeg kontaktet angående rollen Sykehuspartner har fått i Helse Sør-Øst. Bakgrunnen for henvendelsen er en dyp bekymring for pasientsikkerheten. De andre regionene har liknende overordnede selskap, men Legeforeningen har ikke fått henvendelser av samme type fra noen av disse regionene. Disse IT-organisasjonene er etablert for å utvikle mer standardiserte IKT-løsninger. Overordnet er det lett å se mulige fordeler av en økt standardisering. I praksis møter man imidlertid på store utfordringer når dette løftes vekk fra sykehusnivå. IKT kan deles i tre hovedområder: infrastruktur, hverdagsprogramvare og virksomhetskritisk eller pasientnær IKT. Det siste området; virksomhetskritisk IKT bør forankres lokalt og ikke overføres til store sentraliserte organisasjoner. Dette er viktige kliniske verktøy som står sentralt i pasientarbeidet. Det er også avgjørende for god og rask diagnostikk og oppfølging, og for dialog mellom helsepersonell og mellom pasient og behandler.
På sykehuset som kontaktet meg er det ikke gjort vedlikeholdsarbeid siden 2009. Sykehuset står i en slags kø for forbedringer frem mot 2017 eller 2018. To ganger har sykehuset opplevd systemstans som har vart i mange timer, uten at de selv har hatt mulighet til å kunne finne årsaken og rette opp feilen. Ansatte får heller ikke hjelp når de trenger det, for eksempel til å få egen talegjenkjenning opp og gå.
Det ble fortalt meg at direktøren mener dette utgjør en stor pasientsikkerhetsrisiko og at det er sagt fra til neste nivå i linjen flere ganger og over en lang tidsperiode. Likevel er ingenting skjedd. Angivelig er styret i Helse Sør-Øst ennå ikke informert om disse bekymringsmeldingene. Siden 2009 har sykehuset mistet den kompetansen og de fagfolkene de selv hadde, og som kunne hjelpe til med oppdateringer og løpende problemer. Lokal IKT-kompetanse er helt nødvendig i en svært kompleks sykehushverdag, der mer og mer av driften er avhengig av teknologi og IKT.
Ledelse, IKT og bemanning utgjør tilsammen grunnstammen for kvalitet i det norske helsevesenet. Det er foreløpig ikke satset nok på dette og de beste organisasjonsmodellene er ennå ikke utviklet. Etter 22. juli-rapporten er det enighet om at styringen av det offentlige Norge i stor grad kan forbedres. Dette gjelder også helsevesenet der toppstyringen har gått for langt. Det riktige grepet nå er mer lokal styring og økte muligheter til å ta beslutninger der pasientbehandlingen faktisk skjer.
