Takk for en interessant kasuistikk i Tidsskriftet nr. 22/2012 med en diagnose som sikkert mange flere kunne være oppmerksom på (1).
Vi reagerer imidlertid på et annet aspekt ved artikkelen. Forfatterne har benyttet både et scintigrafibilde av den aktuelle pasienten og et normalt bilde av en annen pasient. Vi kan ikke se at bildediagnostikere er kreditert for bruken av bildene, og det er heller ikke nevnt ved hvilken avdeling bildene er utført.
Vi mener at dette er et gjennomgående trekk i publiseringen av mange artikler. Man har første-, annen- og tredjeforfattere, men sjelden er bildediagnostikken med annet enn i en bisetning. Dette til tross for at bildediagnostikk har er kritisk og avgjørende rolle i moderne diagnostikk. Man kan vanskelig tenke seg diagnose av prolaps uten MR, responsevaluering av cancer uten CT og PET eller diagnostikk av sarkomer uten røntgen og MR/CT. Radiologer og nukleærmedisinere er ikke fotografer bortgjemt i en krok, men verdifulle bidragsytere til klinisk diagnose.
Hvorfor er det blitt slik? Vi tror at innføringen av digitale bildelagringssystemer (PACS) gjør det ekstremt enkelt å «låne» bilder når man trenger det. Men dette er ikke OK uten videre. Hvert bilde som ligger i PACS representerer lang overveielse og vurdering av teknikk og sekvenser. Beskrivelsen er et produkt av lange og grundige overveielser for å finne akkurat de ord som skal beskrive tilstanden slik at henviser «ser» tilstanden for sitt indre øye.
Problemstillingen er tidligere tatt opp i Tidsskriftet (2). Vi har tidligere publisert en artikkel i Norsk Radiologisk Forenings tidsskrift NORAForum (3) hvor akkurat det samme spørsmålet er tatt opp. Vi hadde håpet at vi skulle slippe å minne Tidsskriftet om akkurat dette.
Men det ser ut som om det er nødvendig også her. Beklageligvis.
