I Tidsskriftet nr. 22/2012 berømmer redaktør Charlotte Haug Mons Lie for ærlighet i Dagsnytt Atten 16.11. 2012 (1). Er det prisverdig ærlighet å spørre som Mons Lie gjør i VG samme dag: «Hvor mange pasienter mener du det er rimelig å ofre, Otto?» (med adresse til klinikksjef Otto Smiseth)? og «Dette er ikke den eneste pasienten som har fått dårligere behandling enn han ellers ville ha fått, hvis de hadde fått lov til å operere pasienten på Ullevål» (2). Lies påstander var en del av oppfølgingen etter at fire «toppleger» fra Ullevål universitetssykehus hadde publisert et anonymt brev i VG 14.11. 2012. I Dagsnytt Atten reagerte helseministeren på at man «anklager mennesker for å ville ofre noen i en slik faglig strid». Jonas Gahr Støre minnet om at VG bare fremstilte én side av saken.
Her er en annen side av denne saken: Ved etablering av Oslo universitetssykehus fusjonerte de thoraxskirurgiske avdelinger ved Ullevål sykehus og Rikshospitalet. Strenge krav til innsparing nødvendiggjorde utredninger med bred deltakelse av kolleger fra begge lokalisasjoner. Sykehusets ledelse besluttet på det grunnlag en funksjonsdeling ved at komplekse operasjoner, ca. 40 inngrep per år, skal flyttes fra Ullevål til Rikshospitalet. Beslutningen har vært kjent for alle leger i avdelingen i lang tid, men det er sterk motstand ved Ullevål sykehus.
Agendaen til de fire anonyme «topplegene» og Mons Lie er protest mot dette vedtaket. De bruker en pasienthendelse for formålet. Det var elektiv 3. gangs hjertekirurgi med høy risiko. Etter at narkose var gitt, ble saken revurdert, inngrepet utsatt og pasienten flyttet til Rikshospitalet. Kirurgen som skulle utføre inngrepet på Ullevål sykehus, var én i et team på tre som senere opererte pasienten på Rikshospitalet. Det er uheldig å endre planer etter at narkose er gitt, og dette er beklaget. Det er ingen grunn til å anta at utsettelsen var årsak til at pasienten døde postoperativt. Helsetilsynets vurdering må avventes.
Hovedstadsprosessen må diskuteres og kritiseres, men jeg vil støtte helseministeren som minner om at det følger ansvar med å løfte strid frem i det offentlige rom. Det er ikke greit å insinuere, slik det gjøres i det anonyme brevet og av Mons Lie, at Rikshospitalet gir dårligere behandling, og det er uetisk å belaste pårørende i sorg med krigstyper i VG om at deres familiemedlem ble ofret. Anonyme brev er også kritikkverdig. Den som hevder å ha viktige sannheter å fremføre, bør kunne gjøre det med fullt navn. Jeg tror «folk flest», i likhet med helseministeren, gjennomskuer dette, og debattnivået er pinlig for legestanden.
Som en påminnelse om at en sak har to sider, at mediene ikke er objektive, og at en varsler ikke alltid er bare ærlig, minner jeg om «Bærums-saken».
