Som daglig bruker av benzodiazepiner over 13 år etter flere skulderoperasjoner, har jeg dannet meg et bilde av disse medikamentene og behandlingen som ikke finnes. Dette er medikamenter som gis ved alle landets legekontorer hver dag, og abstinensene ved nedtrapping etter langvarig bruk er ofte en så stor belastning for psyke og spesielt for fysisk tilstand at man heller fortsetter enn å slutte.

Man visste mye om benzodiazepiner og avhengighet allerede for 30 år siden. Hvorfor denne kunnskapen har ført til en økning i bruken i stede for en reduksjon i bruken er en gåte, og faktum er at det ikke finnes hjelp å få, bortsett fra institusjoner som samler alle brukere av alle forskjellige preparater, både lovlige og ulovlige, og behandler disse menneskene, altså oss, som om vi har samme personlighet og som om vi har samme tilstand. Jeg, som hverken drikker alkohol eller røyker, men kun er svært nedstemt og svært avhengig av benzoer holder ikke ut på et avrusnings-sted hvor alkoholikere med tynne ben og fettlever utenpå kroppen, og narkomane med den typiske heroindialekten, hvor strupen presses sammen når man snakker, skal samles sammen på "stua" for felles tv-titting til fastlagte tv-tider mellom møtene og terapien. Jeg blir med på møtene og terapien, men ikke det rigide systemet hvor man også skal samles sammen foran tv på kveldstid. Da går jeg heller i hundene.

DPS har heller ikke noe hjelp enn polikliniske timeavtaler én gang i uka. Hva er det for slags hjelp? Hjelp er, i perioder hvor man trenger det, å få trøst, å gråte litt, få mat, snakke med en psykolog uten å ta t-bane, trikk, og sitte på et venterom kl.1245 hver mandag. Dette er ingen walk-in-the-park, dette. Det bør tas alvorlig. Det er dødelig og det er forkastelig at leger gir benzodiazepiner i høyere frekvens enn de gir papirlommetørkle.