Overlege Arne E. Vaaler og ole Bernt Fasmer ved UiB mm ved St. Olavs Hospital reiser tvil i en kronikk i Tidsskriftet, samt i kommentar til Adresseavisen, om verdien av moderne antidepressiva. En fornuftig skepsis er enhver leges fulle rett, men noen av påstandene til Vaaler er så feilaktige at de ikke kan få stå uimotsagt.

Vi i legemiddelselskapet Lundbeck, forsker og utvikler legemidler for behandling av ulike sykdommer i sentralnervesystemet. Vi har derfor solid kompetanse og lang erfaring også på å utvikle behandlingsalternativer innenfor psykiatri, som i dette tilfellet depresjoner. Moderne antidepressiva er et medisinsk gjennombrudd som er viktig for svært mange pasienter, og som i dag brukes av 150.000-200.000 mennesker i Norge.

Vaaler mener både i Tidsskriftet for Norsk Legeforening og i Adresseavisen at legemiddelindustrien skjuler bivirkninger av antidepressiva. Det er en alvorlig anklage som ikke er sann. Vaaler burde vite at alle studier, positive som negative, blir sendt til Statens legemiddelverk når de skal vurdere godkjenning av et legemiddel. Det kan være korrekt at store tidsskrift oftere kun velger å publisere studier med positive konklusjoner, men det er en helt annen sak enn at «legemiddelindustrien har fått styre informasjonen» slik Vaaler hevder.

Videre hevder Vaaler at det i dag er et overforbruk av antidepressiva, og at en viktig grunn til dette er «en til dels ukritisk markedsføring fra legemiddelindustrien». De siste 5-7 årene har de store produktene gått av patent, og legemiddelindustrien har dermed avsluttet markedsføringsaktivitetene for lenge siden. Samtidig har antallet mennesker som bruker antidepressiva fortsatt økt moderat. Dette er et viktig signal om at økende bruk ikke kan skyldes markedsføring, men mest sannsynlig at behandlere og pasienter ser verdien i en relevant medisinsk behandling mot en alvorlig sykdom - basert på erfaring. Se kommentar fra allmennlege Bernt Østensen i Trondheim
http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article7138311.ece

Det finnes helt sikkert eksempler på pasienter som ikke burde få behandling med antidepressiva. Samtidig finnes det mange pasienter som ikke får relevant behandling mot depresjon, og som kunne fått god hjelp av legemidler eller andre gode behandlingstilbud i helsevesenet. Der Vaaler ser symptomer på overbehandling er det like lett å argumentere for at underbehandling av depresjon er et minst like alvorlig problem.

Det mest alvorlige punktet i Vaalers kritikk handler om antidepressiva og selvmordsforsøk. Det finnes studier som melder om økt selvmordsrisiko, og det finnes studier som demonstrerer det motsatte - at god medisinsk behandling av depresjon reduserer selvmordsfare. Det er viktig og prisverdig at leger som Vaaler er bekymret og våken for dette da depresjon er en sykdom med selvmordsrisiko og vi understreker behovet for å følge opp pasienten også etter at legemiddel er gitt . I denne situasjonen har både leger og vi i legemiddelindustrien en felles interesse i å jobbe for enda bedre kunnskap og sørge for ekstra god oppfølging av pasienter med økt selvmordsrisiko.

En annen påstand fra Vaaler er; "Noen vil bli sykere enn vi liker å tro - noen vil bli litt bedre…litt bedre"
Dette stemmer ikke i følge våre erfaringer, studier og en helt ny lærebok i psykiatri : “Det er overbevisende vitenskapelige evidens for at SSRI er effektive ved behandling av depresjoner, generalisert angstlidelse (GAD), panikklidelse, sosial angst, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), tvangslidelse (OCD) og spiseforstyrrelser." (Malt et al, Lærebok i psykiatri, 2012)

Til slutt vil jeg anbefale overlege Vaaler om å lese ovennevnte “Lærebok i psykiatri" 3. utgave (Malt, Andreassen, Melle, Årsland) 3. utgave utgitt juni 2012. Jeg vil tro forfatterne er sterkt uenig med overlege Vaaler