I Tidsskriftet nr. 2/2013 (1) hevder Tor Ole Klemsdal at det er tvilsomt om matens energitetthet har betydning for vektutviklingen. Hans begrunnelse er lavkarbodietter med høyt fettinnhold har vist seg like effektive som tradisjonelle lavfettdietter i å redusere overvekt, på tross av at høyt fettinnhold innebærer høy energitetthet. Jeg synes imidlertid han avviser betydningen av kostens energitetthet litt for raskt.
Flere studier viser at folk som spiser lavenergitett mat i større grad vedlikeholder vekttapet over flere år. I en nyere systematisk gjennomgang av 30 års forskning på energitetthet og vekt (ikke sitert av Klemsdal) fant man solide bevis på at et kosthold med lav energitetthet gir større vekttap og bedre vedlikehold av vekttapet (2). Dietter med lav energitetthet gir åpenbart ikke større vekttap enn isokaloriske dietter – det er energibalansen som avgjør. Men det å redusere energitettheten i kosten er en strategi som trolig kan være lettere å etterleve enn bare å innta mindre porsjoner, da pasienten kan spise mye mat (større volum) og mer næringsrik mat uten å få i seg mange kalorier.
Energitetthet er for øvrig ikke bare en funksjon av fettinnholdet, det er først og fremst en funksjon av væskeinnholdet i maten, men også fiberinnholdet. Vann tilfører maten vekt og volum, men ingen kalorier. Hvis man øker mengden vann i f.eks. en gryterett – noe man kan gjøre ved å tilsette grønnsaker, som hovedsakelig består av vann – reduserer man energitettheten.
