Farmasøyt eller farmakolog?

Det ligger an til forvirring når Kristian F. Hansen anmelder boken Prescribed i Tidsskriftet nr. 2/2013. Mot slutten skriver han om den fremtidige utvikling at «det er opplagt i Norge at for eksempel e-resept og andre teknologiske hjelpemidler innebærer at for eksempel farmasøyter ikke lenger bør bruke sin gode kunnskap til å gjøre vanlig butikkarbeid i apotek. De bør heller utdannes til kliniske farmakologer og ha felles undervisning med legene i stor grad» (1).

Det blir som å foreslå at psykologer bør utdanne seg til psykiatere. Farmakologer, eller kliniske farmakologer som det heter i Norge, har en femårig videreutdanning etter medisinsk embetseksamen – til sammen et 11-årig utdanningsløp for å kunne bekle tittelen.

Farmasøyt er egentlig en ubeskyttet tittel, liksom klinisk farmasøyt er det. Cand.pharm. (som det het tidligere), nå master i farmasi er en beskyttet tittel, og oppnås etter en femårig utdanning. De som i dag har en bachelorgrad i farmasi kan også kalle seg farmasøyter og mange gjør det, men yrkestittelen er reseptarfarmasøyt.