I Tidsskriftet nr. 1/2013 hevder Jan Abel Olsen (1) at det rår forvirring om hva som menes med «sykdommens alvorlighetsgrad». Dette gripes begjærlig av lederskribent Vegard Bruun Wyller som anledning til å fremføre en mangelfullt informert kritikk av helseøkonomi (2).
Lønning 2-utvalget (3), som i 1997 skrev at alvorlighetsgrad skal tillegges stor vekt ved prioritering, sa hva de la i begrepet. Helsedepartementet og Stortinget sluttet seg siden til utvalgets syn. Så det er bare å lese Lønning 2-utredningen. Det er akkurat som med lover: Den som vil vite hvordan lovens ord skal tolkes, går til forarbeidene. Men Prioritering på ny står overhodet ikke på Olsens referanseliste.
Ifølge Lønning 2-utvalget bør alvorlighetsgrad fastlegges ut fra en vurdering av aktuelle plager (symptomer), sannsynligheten for fremtidige symptomer og funksjonstap og risikoen for prematur død (3, s 86).
Olsen på sin side presenterer fire forskjellige ulike fortolkninger han mener å ha støtt på. Den første handler bare om tap av livskvalitet. Det mente ikke Lønning 2-utvalget at alvorlighet gjør. Olsen henviser til at slik har bl.a. jeg definert det. Det har jeg ikke gjort. Det at jeg har vektlagt livskvalitetsdimensjonen ved alvorlighet i mine empiriske studier, betyr ikke at jeg har oversett eller benektet at alvorlighet som begrep også har aspektet prognosetap, inklusive risiko for død.
I tillegg skriver Olsen at i denne fortolkningen er alvorlighetsgraden «livskvalitetsskåren hu på et gitt tidspunkt for helsetilstanden ubehandlet» (på 0 – 1-skalen fra død til frisk som brukes for måleenheten kvalitetsjusterte leveår). Men det er 1 – hu (ikke hu) som er alvorlighetsgraden med henblikk på livskvalitetstap.
Tilsvarende er det med mulig fortolkning nummer to. Ifølge den handler alvorlighetsgrad bare om levetidstap. Det mente ikke Lønning 2-utvalget. I tillegg skriver Olsen at i denne fortolkningen er alvorlighetsgrad «forventet levetid uten behandling». Det blir forkjært. Det må eventuelt menes forventet tap av levetid uten behandling.
I fortolkning 3 er alvorlighetsgrad «prognose» i betydningen «forventede kvalitetsjusterte leveår uten behandling». Det blir språklig forkjært igjen, for alvorlighetsgraden øker ikke med økende antall gjenstående QALY. Det må eventuelt menes prognosetap i form av tap av QALY. Men ved denne språklige rettingen blir fortolkning 3 identisk med Olsens fjerde og siste fortolkning – «størrelsen av helsetapet»’ – som ifølge ham står «i sterk kontrast til de foregående».
Olsen peker så på at størrelsen av prognosetapet målt i antall QALY vil tendere til å være større jo yngre pasienten er. Lønning 2-utvalget er tydelig på at man i hovedsak ikke skal prioritere etter alder (pkt. 8.9.2 og 8.11). Absolutt prognosetap målt i QALY kan altså ikke være riktig fortolkning. Derimot vil forventet tap av QALY som prosent av forventede gjenstående QALY harmonere godt med det Lønning 2-utvalget i sum skrev om alvorlighetsgrad og om alder.
