Legeforeningen krever en nasjonal investeringsplan for sykehusbygg. Planen må vise hva som er målene og hvordan de skal nås, slik at hovedfokus i sykehus igjen kan bli pasientsikkerhet og utvikling av tjenester med høyeste faglige kvalitet.
Vi kjenner fjellvettreglene, om ikke ordrett så i hvert fall essensen: Gjør gode forberedelser før start, spør kjentfolk om råd, og snu i tide hvis det er nødvendig. Dette er regler for hvordan man skal lede seg selv og andre gjennom områder og værforhold der uforutsette ting kan skje, selv om man har lagt en plan og vet hvor man vil ende opp. Jeg mener de samme reglene gjelder for ledere ved planlegging og utvikling av sykehus.
Selv er jeg grunnleggende opptatt av ledelse. Min holdning er at ledere har stor betydning for resultatene i helsetjenesten. Med det som bakgrunn spurte jeg for litt siden en kulling av meg om han hadde blitt leder siden sist. «Nei», sa han, «det for stor mangel på mål og visjoner for sykehusene, og jeg ønsker ikke å være leder i et slikt system». Samtalen med min kollega fikk meg til nok en gang å undre meg over hvorfor mange leger har en hverdag hvor de haster rundt som brannslukkere uten et klart bilde av planen for hvordan avdelingen og faget skal utvikles videre. Hva har skjedd med målene og visjonene? Har de forsvunnet i en tid hvor omstillinger for mer effektiv og billigere drift fremdeles overskygger fagutvikling, pasientsikkerhet og kvalitet?
UNN er ett av sykehusene som igjen skal omstilles. UNN går med overskudd, men må effektivisere for å skape høyere overskudd som kan være med å finansiere bygg og utstyr i regionen som helhet. Sykehusledelsen vil spare 86 millioner kroner ved blant annet å nedlegge en rekke sengeplasser. Legene ved UNN og de tillitsvalgte er bekymret for at det vil gå ut over pasientsikkerheten dersom disse planene gjennomføres. For kort tid siden valgte seksjons- og avdelingsledere ved sykehuset å skrive et brev til RHF-ledelsen hvor de advarte mot effektene av et sparetiltak ledelsen og styret ved UNN hadde vedtatt.
Avdelingslederne hadde sagt fra at de mente dette ville få negative konsekvenser for pasientene, men de ble ikke hørt på av sine egne nærmeste ledere, og valgte derfor å bryte prinsippet om å følge linjen. Det er et meget sterkt signal, og det sier mye både om hvordan nedskjæringer har blitt viktigere enn kvalitet og om en styringsmodell som fungerer alt for dårlig.
I Legeforeningen har vi fulgt nøye med på UNN og andre sykehus i omstillinger. Vi har lest beregninger av hva det vil koste å pusse opp og bygge nytt for å oppnå en sunn standard, og jeg klarer ikke å se at dette regnestykket går opp. Jeg klarer ikke å se at det er mulig å effektivisere seg til de overskuddene som er nødvendig for å betale for bygninger, medisinsk teknisk utstyr og IKT. Sykehus-Norge må nå få slippe ut av den onde sirkelen. Det må ordnes opp i etterslepet for bygg og utstyr.
