Vaaler & Fasmer refererer i Tidsskriftet nr. 4/2013 to metaanalyser som viser at antidepressiver hovedsakelig har effekt på alvorlig depresjon (1), mens det er liten eller ingen effekt på lett og moderat depresjon. De nevner ikke den tredje metaanalysen, som viste effekt ved alle grader av depresjon (2).
Heller ikke nevner de den første forskningssyntesen av antidepressiver med komplette longitudinelle data på individnivå (3, 4). Den inkluderte alle sammenliknbare publiserte og upubliserte seksukers randomiserte, kontrollerte studier av fluoksetin og venlafaksin med minst 30 pasienter. Med fluoksetin var det 12 voksenstudier, fire geriatristudier og tre ungdomsstudier med totalt 4 303 pasienter og 21 793 depresjonsmålinger, med venlafaksin var det 21 voksenstudier med 2 421 pasienter og 10 634 målinger. Effekten var bedre enn i metaanalysene og uavhengig av alvorlighetsgrad (3). Forskjellen hos voksne i respons mellom medikament og placebo var i overkant av 20 %.
Fra et folkehelseperspektiv karakteriserte forfatterne dette som en enorm forskjell – for hver femte pasient ville ytterligere én pasient behandlet med aktiv medisin respondere. For ungdom var forskjellen enda større – 24 % – pga. lav placeborespons. Hos geriatriske pasienter var forskjellen bare 10 %. «Results of this study raise serious questions regarding the results of meta-analyses that are now so prevalent in guiding medical decisions,» skriver forfatterne (3). Metaanalyser er observasjonsstudier av studier, og fordelene ved randomisering går dermed tapt. Også studiene til Gibbons og medarbeidere (3, 4) er blitt kritisert (5, 6), men kritikken er solid imøtegått (7).
Vaaler & Fasmer refererer en oversiktsartikkel som viste at risikoen for suicid ved behandling med antidepressiver er 2 – 3 ganger høyere enn med placebobehandling. Gibbons og medarbeidere (4) fant derimot at fluoksetin og venlafaksin reduserte suicidaltanker og -atferd hos voksne og hos geriatriske pasienter parallelt med reduksjon av depresjon, mens det ikke var noen endring hos ungdom. Når det skjer suicid under behandling, skyldes det neppe antidepressiver, men at litium, elektrokonvulsiv terapi og atypiske antipsykotika ikke også er brukt, eventuelt at man ikke har klart å stoppe et farlig alkoholforbruk. Det er viktigere å evaluere vår egen praksis på disse områdene enn å vektlegge et mulig overforbruk av antidepressiver.
