I Tidsskriftet nr. 3/2013 har Jan H. Dobloug og medarbeidere en interessant kommentar om legen som sakkyndig i forsikringssaker (1). Jeg opplever dette som engasjerende og er enig i redaksjonens vurdering av at prinsippet om samtykke måtte fravikes her på grunn av sakens store samfunnsinteresse (2). Særlig lesingen av sak 4 i Doblougs artikkel (1) får meg til undre hva jeg selv kunne gjort i førstelinjetjenesten. I en situasjon med bekymring og usikkerhet kan det friste å smøre litt tykt på for å gi «min» pasient raskere vurdering hos nevrolog. I en sakkyndig uttalelse til forsikringsselskap kan jeg kanskje trekkes i motsatt retning: Jeg vil ikke forskuttere konklusjonen av en henvisning jeg kanskje innerst inne ikke følte var berettiget. Idealet er selvfølgelig å drive sin praksis med så stø hånd at saksinnholdet i en henvisning ikke skiller seg nevneverdig fra en sakkyndig uttalelse om helsetilstand.
I en hverdag der medfølelse og innlevelse er av det gode, kan det være krevende å være sakkyndig med all den nøkternhet og kulde det medfører. Jeg opplever god støtte i helsepersonellovens påbud om å gjøre pasienten oppmerksom på hva oppdraget som sakkyndig innebærer (3). Slik gjør jeg det klart for pasienten og meg selv at det skal foregå noe annet enn helsehjelp. Jeg er imidlertid tvilende til hvorvidt helsevesenet bør yte hjelp til forsikringsselskaper slik at de kan gjøre en risikostratifisering av sine kunder. Eksemplene Dobloug refererer viser alle at pasientjournaler kan innhentes ved tvil (1). Jeg ser sakkyndig helseerklæring før inngåelse av forsikring som en sikring av forsikringsselskapets overskudd. Min konklusjon blir derfor at forsikringsselskapene heller bør spre denne risikoen utover sine kunder og kun basere seg på en egenerklæring.
Det kan bli krevende å få slutt på gjeldende praksis. I førstelinjen fikk jeg godt betalt for å fylle ut skjema for forsikringsselskapene, og forsikringsselskapene tjener gode penger på å holde risikokundene unna.
