Camilla Bystad & Georg Sager tar i en kommentarartikkel i Tidsskriftet nr. 3/2013 (1) opp viktige kliniske og farmakoterapeutiske problemer som gjelder gamle mennesker med multiple sykdommer. De påpeker ganske riktig at man i denne aldersgruppen av etiske grunner ikke kan utføre prospektive medikamentutprøvninger, men må holde seg til god kasuistikkbedømmelse og klinisk erfaring.
Min erfaring fra lang allmennpraksis og som sykehjemslege er at polyfarmasi med uante interaksjoner hos gamle er et stort og forsømt medisinsk forskningsfelt. Den gamle pasienten får i livsløpet sykdommer og funksjonssvikt i de ulike organsystemene og henvises til organspesialister som arbeider innenfor sitt organspesifikke felt og forskriver medikamenter ut fra sitt spesialområde, uten å skjele til helheten og hvilke medikamenter andre spesialister har forskrevet ut fra sitt ståsted.
Den aldrende organismen utvikler over tid svikt i vitale organfunksjoner i nyrer og lever, med avgjørende betydning for omsetning og utskilling av alle tilførte stoffer – også medikamenter. Svikt i intracellulære omsetningsmekanismer kommer i tillegg.
Det er et stort medisinsk og menneskelig problem at mange gamle pasienter som innlegges i sykehjem daglig kan få tilført over ti ulike perorale medikamenter uten at noen medisinsk ansvarlig har reagert med radikal seponering av de fleste. Ingen vil noen gang kunne forklare de konsekvenser som en slik polyfarmasi medfører – med uante interaksjoner og skadelige, gjerne letale, følger.
Det er viktig at våre eksperter innen biokjemi og farmakologi uttaler seg om denne praksisen, slik at vi som behandler gamle vet hvor grensen går. Geriatere burde kunne gi gode medisinsk funderte råd til oss som uten spesialfaglig bakgrunn hovedsakelig arbeider med gamle og syke mennesker.
Den økende andelen gamle mennesker i landet vårt vil tvinge frem andre løsninger innenfor farmakoterapi, med rasjonell behandling av hele mennesket. Seponering av ett eller flere medikamenter er ofte en god løsning og til beste for den gamle.
