Tidsskriftet har publisert noen ledere som åpenbart dreier seg om forskningstekniske spørsmål. I Eva Skovlunds i Tidsskriftet nr. 5/2013 gis det en del generelle råd om planlegging av studier (1). Forskningssjefen ved Sørlandet sykehus, Svein Gunnar Gundersen, er provosert av lederen og synes å påpeke at forskning må følge stringente regler (2). Skovlund og Gundersen skriver om forskjellige ting, Skovlund om forskningsteknikk, Gundersen om de lover man må følge. Jeg frykter at Gundersen er preget av den forskningsteoretiske fundamentalisme som råder for tiden. «Kunnskapsbasert medisin» er blitt statens offisielle referansekilde. Ved ikke å nevne hvilke typer av studier som lederen omtaler (1), bidrar imidlertid Tidsskriftet til å sementere denne fundamentalismen. Omtaler lederen hypotesetestende eller eksplorerende studier?
I hypotesetestende studier har man tilstrekkelig kunnskap til å formulere en hypotese, eller definere endepunkter, og oftest vil man også ha tilstrekkelig viten, for eksempel om hvor ofte en sykdom forekommer, til å beregne antall observasjoner man trenger for å få et signifikant (p < 0,05) resultat. I eksplorerende studier har man i utgangspunktet verken tilstrekkelig kunnskap til å vite hva man finner eller til å vite hvor hyppig man finner noe. Da kan det være man rett og slett trenger så mange observasjoner som overhodet mulig.
Dessverre er randomiserte, kliniske tester (RTC) helst dobbeltblindet, opphøyet til den høyeste kunnskapskilden. At noen av medisinens største fremskritt er fremkommet ved å sammenlikne «før» og «etter» (pasient-kontroll-studier), er lett å glemme. At den type tester som førte til insulinets oppdagelse, er en meget god og rasjonell forskningsmetode, som også brukes i dag, bør ikke underslås.
Det er viktig å utforske det ukjente, men da kan man ikke være preget av den type utsagn som ble formulert om magnetisk resonanstomografi (MR): «Det foreligger tusener av arbeider om MR, men bare en håndfull er RCT som kan anvendes for å trekke konklusjoner.» Det er de tusener av arbeider som har gitt oss den innsikt som skal til for at vi kan anvende MR i praktisk medisin.
