Eva Skovlunds leder i Tidsskriftet nr. 5/2013 er sikkert godt ment (1). Jeg kunne selv skrevet et liknende professoralt skulderklapp til vordende forskere for ti år siden. Men på de siste ti årene har det skjedd en så grunnleggende formalisering av helseforskningen at jeg faktisk ble ganske provosert av dette innlegget. Jeg mener at det må være Tidsskriftets oppgave å holde norske leger oppdatert også på dette området, og ikke slippe til råd om hva man «burde», hva «mange finner naturlig», hva som er «nyttig» og hva man «bør gjøre om det er mulig».
I 2008 fikk vi lov om medisinsk og helsefaglig forskning, med forskrift året etter (2, 3). Her reguleres internkontroll, forhåndsgodkjenning og prosjektledelse versus forskningsansvarliges plikter. Det er et eget kapittel om hva en forskningsprotokoll skal inneholde, noe som neppe rommes i et par siders dokument som anbefales som et minimum av Skovlund.
Som forskningssjef ved Sørlandet sykehus er jeg delegert oppgaven som forskningsansvarlig i henhold til loven. Det er min oppgave å se til at våre pasienter ikke utsettes for forskning som ikke er godt nok planlagt, og at formalia for øvrig er ivaretatt (godkjenning fra regional etisk komité (REK) osv.). Jeg opptrer som «djevelens advokat» og har årlig prosjektoppfølging på vegne av institusjonen. Forskning på pasienter som ikke fører til konklusjoner og heller ikke kan publiseres pga. manglende design, deltakelse e.l. er å anse som uetisk. Vi skal ikke påføre våre pasienter unødig belastning i form av spørreskjemaer, ekstra prøvetaking osv., dette er en del av vår hippokratiske tradisjon og i henhold til Helsinki-erklæringen.
Skovlund sammenlikner forskning med det å få 20 personer til middag. Hjemme hos oss blir det ikke noen middag uten planlegging. På Sørlandet sykehus blir det ikke noe forskning uten planlegging, godkjent forskningsprotokoll og anbefaling fra REK. Jeg håper det er slik i resten av Helse-Norge.
