Rådet for legeetikks oppgave i klager på legeerklæringer er å vurdere om erklæringen oppfyller kravene i Etiske regler for leger om å være objektiv, nøytral og fyllestgjørende, uten å gå ut over formålet. Rådet tar ikke stilling til medisinsk-faglige vurderinger.

Medisinsk direktør Jan Harald Dobloug i Gjensidige forsikring kritiserer Rådet for legeetikk for ikke å ha gitt selskapet medhold i 3 av i alt 14 klager på leger for det han mener er ufullstendige eller misvisende legeerklæringer (1). Han mener dette er alvorlig fordi rådets vedtak, som han mener åpner for et urimelig stort handlingsrom for legene, ikke kan overprøves og blir retningsgivende.

Når en lege skriver en legeerklæring opptrer hun som sakkyndig, og rådet er selvfølgelig enig med Dobloug i at leger har et ansvar for å gi korrekte og nødvendig utdypende opplysninger slik det fremgår av Etiske regler for leger Kap IV, der det i § 4 bl.a. heter at «En legeerklæring skal gi tilstrekkelig informasjon til å fylle sin hensikt……» og «Relevante opplysninger må ikke forties eller fordreies». Men det står også at «Erklæringen skal ikke inneholde informasjon som går ut over formålet.» (2) Rådet har presisert legens ansvar i sine årsmeldinger (2) og i Tidsskriftet (3).

Det at forsikringsselskapet har fått medhold i 11 av de 14 klagene viser at rådet oftest har vurdert kritikken mot legene som berettiget. Av kasuistikkene som Dobloug presenterer, er bare Sak 3 gjenkjennelig. Der ble en legespesialist innklaget av forsikringsselskapet for å ha gitt en diagnose på sviktende grunnlag. Diagnosen og begrunnelsen for denne, fremgikk av en epikrise fra legespesialisten til en annen helseinstans, ikke til forsikringsselskapet. Saken ble ikke tatt opp til klagebehandling fordi rådet ikke har mandat til å ta stilling til medisinsk-faglige forhold, jmfr Reglement for Rådet for legeetikk §2, 2. ledd (2). De andre sakene er behandlet av rådet etter kontradiksjonsprinsippet, det vil si at både forsikringsselskapet og innklagete lege har hatt anledning til å gi sine versjoner og dokumentere sine begrunnelser. Sakene kan være langt mer omfattende og kompliserte enn kasuistikkene gir inntrykk av, og rådet har gjort sine vedtak ut fra sin vurdering om erklæringene oppfylte kravene i forhold til Etiske regler Kapittel IV ut fra den kunnskap legene hadde om pasienten på det tidspunktet erklæringen ble skrevet. Dobloug er bekymret for at rådet med sine vedtak har gitt legene for stort handlingsrom. Slike saker er imidlertid aldri like, og hver enkelt må vurderes opp mot Kapittel IV ut fra det som blir dokumentert av partene.

Enkeltsaker vil derfor ikke kunne være retningsgivende for andre saker.

Legeforeningens medlemmer har gitt Rådet for legeetikk mandat til å vurdere saker i forhold til Etiske regler for leger (2), og i sammensatte saker må rådet utøve en viss grad av skjønn. Når en lege skriver en legeerklæring, må hun være bevisst på at hun opptrer som sakkyndig. I klagesaker er det rådets oppgave å vurdere om legen har gitt de opplysningene som ut fra hennes kunnskap, er relevante og dekkende for saken, og at legeerklæring fyller formkravene som er nedfelt i Etiske regler for leger Kapittel IV. Hvorvidt forsikringsselskapets lege godtar innholdet i erklæringen som var utgangspunktet for klagen, er en medisinsk-faglig vurdering som er rådet uvedkommende.

Litteratur

1. Dobloug JH. Hvem vokter vokterne - legeetikk i forsikringsmedisin. Tidsskr Nor Legeforening 2013;133:320-1.

2. Den norske legeforening. Etikk. http://legeforeningen.no/Emner/Andre-emner/Etikk/

3. Markestad T. Hva er en legeerklæring? Tidsskr Nor Legeforen 2010; 130:296