Jeg ønsker å dele noen tanker om forholdet mellom alternativmedisinen og skolemedisinen. Placebo er ikke bare en passiv effekt, men en helbredelseskraft som må tas på alvor.
Forståelse og søken etter forståelse er viktige redskaper for en forsker. Jeg er selv en skeptiker og tilhenger av vitenskap. Jeg er utdannet massør – dermed er jeg plassert som alternativbehandler. Det aller meste av min kunnskap om menneskekroppen og helbred bygger allikevel på skolemedisin og vitenskap. Vitenskapen kan dokumentere at selv en liten berøring vil øke utskillingen av kroppens eget «helbredelseshormon» oksytocin (1). Man vet også noe om andre faktorer som kan bidra til det samme: mat, trivsel, det å føle seg sett/ bekreftet og kontakt med dyr (2). Faktorer som rehabiliteringsanstaltene er gode på å utnytte.
Det er heller ikke utenkelig at noen mennesker kan utløse mer av dette hos sine medmennesker enn andre, på samme måte som vi trives bedre sammen med enkelte enn med andre. Positiv forventning vil ha en forsterkende effekt på behandlingen/berøringen. Dette er kunnskap som er kjent, men som kanskje ikke passer inn i dagens stykkpristenkning og økonomiske samlebåndssykehus og heller ikke er med på å fylle medisinprodusentenes bankkonti.
Er denne oksytocinutskillingen altså bare placebo, skinnbehandling eller narrepiller? En «passiv» reaksjon på behandling? Ifølge skolemedisin er svaret ofte ja, selv om det faktisk skjer fysiologiske reaksjoner i kroppen. Men er vitenskapens definisjoner gode nok til at vi kan nærme oss en forståelse? En vitenskap som «reduserer» den aller største helbrederen, vår egen kropp, til bare placebo?
På denne måten agerer skolemedisinen og dens mest konservative krefter som om vitenskapen kom før mennesket – en vitenskap som vet noe om faktorer som spiller på lag med våre egne helbredelsesfunksjoner, men som i for liten grad utnytter denne kunnskapen i behandlingen. Begrepet pasient (patient; eng. tålmodig) er symptomatisk for denne holdningen: tålmodig, passiv venting – mens den store vitenskap skal ordne opp. Dette er en ovenfra-og-nedad-holdning. I denne sammenhengen har alternativmedisinen supplert legevitenskapen. Der har man en større ydmykhet i møtet med mennesker og tar seg nok tid til å se hele mennesket.
Her trengs et paradigmeskifte. Medisinsk behandling og menneskets iboende helbredelseskrefter trekker ikke i samme retning så lenge placebo bare anses som en passiv effekt. Mennesket blir ikke sett helhetlig. Vi trenger nye begreper både for menneskets egen helbredelseskraft og for den tålmodige pasient.
