De siste årene er indikasjonene for thyreoideascintigrafi betydelig endret. Spesielt gjelder dette for knutediagnostikk i thyreoidea hvor ultralyd med finnålsbiopsi har tatt over fullstendig. Undersøkelsen er fremdeles indisert ved mistanke om autonomt thyreoideaadenom samt tyreoiditt med hypertyreose.
Scintigrafi har i mange år vært brukt som ledd i utredning av forskjellige thyreoidealidelser. Etter hvert har ultralyd med finnålscytologisk prøve (FNAC) overtatt mange av de indikasjonene som scintigrafi tidligere hadde, spesielt innen knutediagnostikk. At enkelte internasjonale retningslinjer er foreldet, og ikke i tråd med dagens praksis, gjør ikke situasjonen enklere (1, 2). Generelle norske retningslinjer for thyreoideascintigrafi mangler, men for tumorutredning har vi slike retningslinjer i Norge hvor det heter: «Tyreoideascintigrafi har ikke rutinemessig plass i primærutredning av tumor i glandula tyreoidea med mindre TSH er lav og autonomt adenom kan foreligge» (3).
Ved Seksjon for radiologi og nukleærmedisin, Oslo universitetssykehus blir mer enn halvparten av henvisningene hvor pasientene skal utredes for ikke-malign sykdom, nå avvist. Avvisning av en henvisning er problematisk på mange vis. Pasienten kan bli i villrede om hva som skal gjøres, og eventuelt stille spørsmål ved legens/sykehusets kompetanse. I tillegg sløses det med verdifull tid for legen som henviser, som må ta pasienten tilbake og eventuelt henvise til annen instans, og ikke minst for pasienten som ønsker og forventer en løsning på sine problemer. Ved vår seksjon går det med tid og ressurser til å gi en skriftlig avvisning og et kortfattet resymé av hvorfor thyreoideascintigrafi ikke er indisert i det enkelte tilfellet.
For å unngå unødig tidsspille er det derfor viktig at potensielle henvisere kjenner til hvilke indikasjoner som gjelder for thyreoideascintigrafi, og kanskje spesielt ved hvilke tilstander thyreoideascintigrafi ikke er til nevneverdig hjelp.
Vi avviser henvisninger av tre hovedårsaker
Den hyppigste grunnen til at vi avviser henvisninger er knutediagnostikk. Knutediagnostikk er ultralydbasert, og bare finnålscytologi bekrefter malignitet eller ikke (2, 3). Det kan ikke erstattes av thyreoideascintigrafi. Thyreoideascintigrafi kan heller ikke bidra til å avklare assosierte svelgevansker eller heshet. Pasienter med lav TSH og fritt T₃/T₄ innenfor referansegrense uten kliniske symptomer som kan gi mistanke om thyreoideaautonomi (hovedsakelig rask puls i hvile), trenger heller ikke scintigrafi. Så lenge TSH ikke er supprimert, vil ikke scintigrafi påvise autonome knuter. Den tredje grunnen til at vi avviser henvisninger, er at pasienten er hypotyreot eller eutyreot, med positive anti-TPO-verdier. Disse pasientene har en kronisk autoimmun tyreoiditt, Hashimotos tyreoiditt, hvor scintigrafi ikke er nødvendig for å stille sikker diagnose.
Hovedindikasjoner for thyreoideascintigrafi
Hypertyreose på grunn av Graves sykdom behandles som oftest medikamentelt, eventuelt med kirurgi (total tyreoidektomi). I tilfeller med gjentatte residiver etter avsluttet behandling med tyreostatika, er radiojod et behandlingsalternativ, helst hos pasienter uten endokrin oftalmopati (4). I disse tilfellene er thyreoideascintigrafi indisert for vurdering av kjertelens størrelse og evne til å ta opp radioaktivt jod. Thyreoideascintigrafi er også den eneste metoden som kan diagnostisere autonome/toksiske adenomer med sikkerhet. Test av jodopptak og scintigrafi er viktig i utredingen av tyreoiditt (5). Manglende fremstilling av thyreoidea på scintigrammet, kliniske symptomer og eventuell hypertyreose, er diagnostisk for tyreoiditt. Hypertyreose på grunn av såkalt «low-uptake thyrotoxicosis» relatert til tidlig fase av tyreoiditt trenger ikke tyreostatikabehandling (4).
Våre anbefalinger
Oppsummert bør scintigrafi av thyreoidea kun gjennomføres ved tilstander med hypertyreose. Det er ikke aktuelt ved eutyreote eller hypotyreote tilstander, og ikke primært når det er oppdaget knute i thyreoidea.
