Ved å spørre pårørende om de ønsker å være til stede under hjertelunge-redning ved hjertestans kan risikoen for posttraumatisk stress-syndrom reduseres.
Illustrasjonsfoto Istockphoto
I en fransk studie om prehospital hjerte-lunge-redning har man studert pårørendes reaksjoner etter at deres nærmeste er forsøkt reddet etter hjertestans (1). Av 15 ambulansestasjoner ble åtte trukket ut til systematisk å spørre pårørende om de ønsket å være til stede ved hjerte-lunge-redningen. I intervensjonsgruppen var 79 % av de pårørende til stede, mot 43 % i kontrollgruppen. Totalt 570 pårørende ble inkludert. De ble telefonintervjuet tre måneder etter hendelsen og spurt om symptomer på posttraumatisk stress-syndrom (PTSD). Forekomsten var da signifikant høyere i kontrollgruppen (justert oddsratio 1,7; 95 % KI 1,2 – 2,5).
– Dette er en god og stor studie som støtter at det normalt ikke er noen grunn til å skåne pårørende fra å være til stede under hjerte-lunge-redning, sier avdelingssjef Pål Klepstad ved Intensivavdelingen, St. Olavs hospital. Han har også erfaring fra luftambulansetjeneste. – Tvert imot kan det å ha vært til stede føles bedre. Det kan bidra til at de vet at helsepersonellet gjorde en best mulig innsats under forsøket på gjenoppliving, sier han.
I studien hadde de som ikke bevitnet hjerte-lunge-redningen, oftere symptomer på angst og depresjon. At pårørende var til stede påvirket ikke gangen i gjenopplivingen, overlevelsen, emosjonelt stress blant behandlerne eller antallet pasientklager.
– Et gammelt argument mot å ha pårørende til stede er at det reduserer helsepersonellets prestasjoner. Spissformulert kan man si at hvis man ikke føler seg vel med pårørende til stede under hjerte-lunge-redningen, er man bedre tjent med å oppøve sin egen trygghetsfølelse enn å fjerne dem som står den syke nær, sier Klepstad.
