I Tidsskriftet nr. 7/2013 (1, 2) omtales doktoravhandlingen til Carolien Konijnenberg. Den handler om svært sårbare barn eksponert for LAR-medikamenter i svangerskapet. Noen opiateksponerte barn blir født uten påfallende abstinenser, andre kan ha meget store problemer (3, 4). Mange er også blitt utsatt for nikotin, psykofarmaka, benzodiazepiner og stress.
Barn med denne «erfaringsbakgrunnen» blir født med «nervene utenpå kroppen». De er ekstremt følsomme for alle former for stimuli – lyd, lys og berøring – og blir lett overstimulert, selv av stimuli i beskjedne og «naturlige» doser (4). De har store problemer med regulering av spising, respirasjon, temperatur og søvn – et abstinent barn kan gå fra søvn til hylskriking på få sekunder. Døgnrytmen er ofte preget av korte soveøkter med hyppige oppvåkninger og mye uro. Derfor trenger de meget bevisst skjerming og sensitiv tilrettelegging.
Barnet kan behøve reiving (pakkes stramt i teppe) for ikke å bli forstyrret av signaler fra sin egen kropp. Normal stimulering, som det å ta på og snakke til barnet, må holdes på et minimum (4). Barna med de kraftigste abstinensene vil også være i behov av abstinensmedisinering med morfin. Graden av abstinenser blir målt med Neonatal Abstinence Score (NAS).
Noen av disse barna vil vokse opp med sine foreldre, andre vil bli plassert i fosterhjem. Uavhengig av det vil de være helt avhengige av spesialkompetent hjelp rett etter fødselen og den første tiden etterpå. Dette for å vurdere behovet for abstinensmedisinering – det kreves et trent øye for å forstå og tolke til dels subtile signaler på stress fra barnet riktig. Videre kreves spesialkompetanse for å vurdere de biologiske foreldrenes omsorgsevne for barnet, både på kort og på lang sikt.
Et slikt tilbud finnes i dag ved Aline barnevernsenter i Oslo. Hit kommer barna ofte kun få dager/uker gamle, rett fra sykehuset, til en sømløs tiltakskjede med svært spisskompetent og tverrfaglig personell.
Denne doktoravhandlingen viser at barn eksponert for LAR-opiater under svangerskapet har økte problemer både kognitivt, motorisk og atferdsmessig sammenlignet med kontrollbarn (1). Alt dette gir en sårbarhet for skjevutvikling som kan vise seg både i barnehage og skole og i jobbsammenheng. Avhandlingen understreker betydningen av både tidlig og langvarig intervensjon. Disse barna kan bli hjulpet til et godt og normalt liv, men de trenger god utviklingsstøtte for å oppnå et best mulig resultat. Hjelpen må starte så raskt som mulig og være av god kvalitet.
I disse dager vurderer Oslo kommune om dagens tilbud ved Aline barnevernsenter skal splittes opp. For fremtiden til disse sårbare små håper jeg at dette stoppes. Jeg ber myndighetene i hovedstaden om at dagens gode og nødvendige tilbud til disse barna får bestå.
