I Tidsskriftet nr. 7/2013 var det tre artikler om viktigheten av å kvalifisere offisielle dødsmeldinger, som også offentlig statistikk over dødeligheten bygger på (1 – 3). Siden andre undersøkelser om temaet etterlyses (1), kom jeg på at dette har jeg gjort selv (4).
I en undersøkelse fra 1960-årene om dødeligheten i en gruppe forhenværende mannlige alkoholister, observert i årene 1925 – 62, beregnet jeg denne for 18 nærmere definerte dødsårsaksgrupper slik de var anført på dødsmeldingene. Som ledd i undersøkelsen ble det også definert en revidert dødsårsak for samtlige 1 061 dødsfall. Denne revisjonen var basert på systematiske studier av tilgjengelig medisinsk informasjon: journaler med obduksjon (39 %), andre journaler med nyttige tilleggsopplysninger (29 %) og dødsattestene alene (32 %). Revisjonen belyste hvordan slik korreksjon påvirker «normal dødelighet» basert på offisiell nyansert dødelighetsstatistikk for perioden. For ni dødsårsaker (visse typer kreft, apopleksi, noen hjertesykdommer, selvmord, sykdom i fordøyelsesorganer og ulykker) førte revisjonen til betydelig oppjustering av offisiell dødelighet. Dødsårsaker med betydelig overdødelighet i utgangspunktet fikk denne ytterligere hevet ved revisjon.
Overdødelighet som følge av forgiftning var knyttet til både selvmord og ulykker. Den ble justert vesentlig opp ved revisjonen. Mye av revisjonene her var basert på at det forelå sterke indisier på at mange av ulykkesforgiftningene faktisk var selvmord. Dette illustrerer at intoksikasjonsdødsfall hos rusmisbrukere er vanskelig å diagnostisere på dødsattester. Det beror vel like mye på sosiale holdninger til disse tragiske dødsfall som på medisinske overveielser. Dilemmaet her er like aktuelt fremdeles.
Ni andre grupper av dødsårsaker ble nedjustert. Det dreide seg blant annet om tuberkulose, levercirrhose, syfilis, alkoholisme, lungesykdommer, hjerteinfarkt, diabetes og urogentialsykdommer. Nedjusteringene skyldtes blant annet at flere tilfeller diagnostisert som alkoholisme måtte revideres ifølge senere kodepraksis til (alkoholisk) psykose og til alkoholisk kardiomyopati/hjertesvikt. Revisjonene styrket også inntrykket av at overdødeligheten av hjertelidelser var vesentlig større enn det de offisielle dødsårsakene tilsier.
I ettertid kan man gjøre følgende refleksjoner om betydningen av revisjon av offisielle dødsårsaker. Der overdødeligheten i utgangspunktet ble funnet ekstremt høy, forsterket revisjonen av diagnosene denne tendensen. Der overdødeligheten var mindre fremtredende, med lavere signifikansnivå, ble den også oppjustert. Den risikofaktoren (alkohol) som den påviste overdødeligheten knyttes til, gjør seg som kjent gjeldende også i normalbefolkningen. Det er ikke tatt med i de statistiske analysene.
