I Tidsskriftet nr. 7/2013 var det en interessant leder om utviklingen i vitenskapelig publisering (1). Én fordel med åpne publiseringsprosesser som ikke er nevnt i lederen, er at de vil redusere risikoen for seleksjonsskjevhet. Fjerner man fagfeller og reduserer redaktørers innflytelse, vil det være færre med forhåndsantakelser om «korrekte» funn.
Jeg kjenner ikke medisinfeltet, men innen økonomi er det i en metametaanalyse av 65 forskningstemaer påvist at seleksjonsskjevhet er utbredt (2). Dette vil fremdeles oppstå med åpne publiseringsprosesser, men det vil nok likevel ikke være et like sterkt behov for avanserte metaregresjonsteknikker for å korrigere for det. Stanley og medarbeideres forslag om å ta et gjennomsnitt av de 10 % mest presise estimatene er en enkel regel alle kan benytte for å avgjøre hva forskningen har funnet (3).
Flere har påpekt farene ved falskt positive funn og behovet for å korrigere for tilfeldigheter (4). Innen enkelte forskningsfelter kan negative funn være teoretisk umulige eller utenkelige, og i slike studier vil positive funn aldri bli oppveid av negative funn, og dermed vil seleksjonsskjevhet alltid være til stede (fordi ekstreme positive funn trekker i gjennomsnittet), også med en åpen publiseringsprosess.
Metaanalysen har derfor ingen usikker fremtid med åpne publiseringsprosesser. Snarere tvert imot: Det vil bli et større datatilfang og dermed flere observasjoner man vil kunne ha som utgangspunkt for metaanalysene.
