I Tidsskriftet nr. 3/2013 er det en redaksjonell omtale av anonymisering av pasienthistorier og problemstillingen «hvem vokter vokterne» (1). Utgangspunktet er et innlegg fra en forsikringslege som ikke fikk medhold av Statens helsetilsyn i klage på allmennleges erklæring i forsikringssak. Han hevder at vår avgjørelse er «høyst diskutabel» (2). Vi finner derfor grunn til å legge frem anonymisert versjon av vårt vedtak:
I denne saken foreligger det en uenighet med hensyn til tolkningen av gjeldende erklæring, herunder hvilken vekt det skal tillegges at lege NN sin diagnostiske tankegang fremkommer i erklæringen/legejournalen ved at diagnosen XX er vurdert og usannsynliggjort.
Etter Statens helsetilsyns vurdering viser journalnotatene at lege NN har tatt med XX som en differensialdiagnose, men altså redusert sannsynligheten for at denne diagnosen forelå. I begge journalnotatene påpekes det at symptomene YY ikke var observert. Familiær anamnese på XX ble dessuten avkreftet. I det siste notatet omtales en form for QQ. Dette støtter opp om en sannsynlighetsovervekt for at «symptomene» kunne skyldes det organsystem som vanligvis gir årsak til «tilbakevendende plager» hos barn. Det vil si at lege NN etter vår oppfatning i tilstrekkelig grad reduserte sannsynligheten for at han burde mistenke XX. Legeerklæringen ble skrevet da diagnosen XX var kjent. Vi oppfatter det som korrekt, og ikke i strid med journalopplysningene, at legen i ettertid anslår at diagnosen XX debuterte med de beskrevne symptomene et par år tidligere.
Av dette går det frem at vi har handlet i samsvar med vår rolle som tilsynsmyndighet. Journalføring og erklæringen innfrir åpenbart kravene i helsepersonelloven om relevante og nødvendige opplysninger – som skal gjengis korrekt og objektivt. At dette skapte et etisk problem for legen i forsikringsselskapet, er en annen sak. Forsikringsselskapet løste den etiske siden av saken med å avslå utbetaling og si opp avtalen. Mottaker av legeerklæringen hadde altså selv virkemidlet – og benyttet det. Saken handler ikke om «hvem vokter vokterne», men rolleforståelse og –/bevissthet.
Det må ikke bli slik at behandlende leger avstår fra å nedtegne sin diagnostiske tankegang i frykt for at forsikringsleger klager til tilsynsmyndigheten eller fratar pasienter forsikringsrettigheter.
