Kreft med ukjent utgangspunkt ble endelig kreftdiagnose hos en av 20 kreftpasienter for 20 år siden. Nå får cirka en av 100 denne diagnosen.
Noen ganger kan man, til tross for grundig utredning, ikke konkludere med organspesifikt utgangspunkt etter at en kreftdiagnose er stilt, og diagnosen blir Cancer origo incerta – kreft med ukjent utgangspunkt. Dette medfører en dårligere prognose fordi behandlingen må gis på bakgrunn av antakelser om opphav.
Vi har gjennomgått forekomst og beregnet overlevelse ved denne diagnosen i Norge fra 1971 til 2010 basert på tall fra Kreftregisteret, totalt 23 004 tilfeller (1). I første halvdel av perioden økte andelen uten organspesifikk diagnose gradvis. Toppunktet ble nådd rundt 1990, da 4,8 % av kvinnelige kreftpasienter og 4,3 % av mannlige kreftpasienter fikk denne diagnosen. Tilsvarende tall i 2010 var 1,7 % og 1,2 %. Ettårsoverlevelsen ved diagnosen kreft med ukjent utgangspunkt har ligget rundt 10 % inntil den siste femårsperioden, der det har vært en markert stigning til 18,3 % for kvinner og 19,4 % for menn.
Hovedårsaken til nedgangen er trolig en gradvis bedret diagnostikk, med økt bruk av CT, MR og PET-CT, samt endoskopiske teknikker. Bedre patologisk diagnostikk, ikke minst grunnet økt bruk av immunhistokjemiske markører, har også bidratt til en større andel konklusive organrelaterte diagnoser.
Bedret kreftbehandling generelt har kommet denne diagnosegruppen til gode, selv om prognosen fortsatt er dyster. I tillegg er det mulig at andelen av diagnoser med spesielt aggressive forløp, som lungekreft og bukspyttkjertelkreft, nå i mindre grad er representert i entiteten Kreft med ukjent utgangspunkt, pga. bedret diagnostikk.
