– En speiderleder som jeg hadde i tidlig ungdom, skulle bli lege. Hun var flink til å lære oss førstehjelp, og vi øvde oss på å legge bandasjer og spjelke bein. Hun var mitt store forbilde, og jeg ville bli som henne. Jeg jobbet målbevisst med skolefagene i gymnasiet og kom inn på medisin i Oslo.
Jeg startet på studiet i 1971 og var en del av 68-generasjonen. På kullet var vi opptatt av helsepolitikk og det var et stort engasjement. Jeg spesialiserte meg i allmennmedisin etterhvert, og arbeidet i nesten 20 år i Oslo.
Jeg trives godt med pasientkontakten, fikk følge familier i generasjoner i sorg og glede. Det var givende og gledefylte øyeblikk, men også stunder da jeg syntes det var tyngre.
Onsdager var langdag og da satte jeg pasienter med psykiske problemer som skulle ha samtaleterapi, på den siste delen av dagen. Det var dager hvor pasientenes depresjoner nesten smittet over på meg, og jeg tenkte at dette er tungt. Men da jeg neste dag hadde helsestasjon med sprell levende og glade småbarn, var foregående dags slit glemt og troen på menneskets livskraft kom tilbake
I dag fyller jeg fylkeslegerollen i Finnmark. Det har jeg gjort i sju år. Jeg stortrives med jobben, liker de faglige utfordringene for å tilrettelegge for at befolkningen får en best mulig helse og likeverdige helsetjenester. Gjennom mange tusen pasientkontakter har jeg fått føling med hvordan livsvilkår og helse henger sammen.
Dette har jeg nå god bruk for i mitt arbeid som fylkeslege.
Legeutdanningen gir mange muligheter, og jeg har vært så heldig å få prøve ut flere av dem.
Se også intervjuet med Karin Straume.
