I Tidsskriftet nr. 12 – 13/2013 drøfter Alv A. Dahl det han mener er svakheter og mangler i dommen så vel som de rettspsykiatriske erklæringene (1). Dahl kritiserer retten for å legge den 10. utgaven av den internasjonale klassifikasjonen for psykiske lidelser (ICD-10) til grunn. Dette er for meg en noe underlig argumentasjon. ICD-10 er gjeldende norsk klassifikasjon. Det ville være oppsiktsvekkende om en norsk rett skulle velge å vrake gjeldende norsk diagnostikk til fordel for amerikansk.
Dahl hevder at de diagnostiske intervjuene som de to settene av rettsoppnevnte sakkyndige brukte, ikke er tilstrekkelig validert for å vurdere en massemorder. Det har han rett i, men det finnes ikke valideringsstudier for diagnostiske psykiatriske intervjuer for massemordere. At de rettsoppnevnte sakkyndige da anvender de intervjuer som tross alt finnes og som generelt er rimelig godt validerte (i forhold til diagnostiske kriterier), kan jeg vanskelig se er noen vektig innvending.
Rettens skjønn om hva en psykose er, skjemmes av svak psykiatriforståelse, mener Dahl. Han mener tilbaketrekningen var et forstadium til en psykose. Det kan det være. Men retten var godt kjent med at det finnes ikke-psykotiske lidelser der episodisk tilbaketrekning også forekommer, eksempelvis gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, depresjoner og spilleavhengighet.
Dahl mener at retten ikke forankret sin forståelse i sentral psykiatrisk faglitteratur. Det mener jeg er feil. Rettens aktører hadde både tilgang til en eldre utgave av lærebok i psykiatri fra 2004 så vel som 2012-utgaven som inneholder norsk oversettelse av ICD-10-kriteriene som Dahl etterlyser.
At retten legger til grunn at ordnydanning (neologisme) krever uforståelighet, blir også kritisert av Dahl. Retten drøftet dette i forhold til schizofreni. I ICD-10 står det uttrykkelig at ved schizofreni skal ordnydanning gi «usammenhengende eller irrelevant tale». Forståelige ordnydanninger kan, men må ikke nødvendigvis, uttrykke psykose. Slike kan også forekomme ved ikke-psykotiske tilstander, for eksempel gjennomgripende utviklingsforstyrrelser.
Et vanskelig spørsmål er vurderingen av gjerningsmannens påstand om at han tilhører en politisk bevegelse som politiet ikke har klart å identifisere, i tillegg til hans politiske begrunnelser for handlingene og overbevisningen om at han faktisk handlet til folkets beste. Må dette bety at det foreligger vrangforestillinger? Dahl påpeker at virkemidlet, bombing og nedslakting av mennesker, er så avvikende at det må anses som psykotisk motivert. Min vurdering er at dette ikke nødvendigvis er riktig. Det er ikke første gang i historien at personer ut fra ekstreme politiske (eller religiøse) overbevisninger mener seg berettiget til å «redde» sitt folk ved massedrap og forsvarer handlingene med iskald intensitet.
Dahl mener at kvaliteten på rettspsykiatriske erklæringer bør bedres. Det er jeg enig i. Spesielt vil jeg påpeke at det også må kreves at de sakkyndige har tilstrekkelig kjennskap til sjeldne genetiske syndromer, nevropsykiatriske lidelser og gjennomgripende utviklingsforstyrrelser som kan ha symptomatologi som lett kan feiltolkes som for eksempel schizofreni eller vrangforestillingslidelser. I tillegg bør de som skal gi rettspsykiatriske erklæringer, i det minste i så utfordrende saker som 22. juli-saken, konsultere forskningsfronten med tilhørende drøfting av handlingene i lys av empirisk forskning.
