Ingrid Netelands beretning om den personlige opplevelsen i Tidsskriftet nr. 12 – 13/2013 er absolutt egnet til å gi aha-opplevelser (1), men jeg har noen innspill. For det første: Vil de som fra pasientens ståsted kunne hatt mest nytte av artikkelen lese den? Jeg selv har også en del gode refleksjoner jeg ikke evner å realisere i praksis, og de fleste burde nok arbeide mer med seg selv. For det andre: artikkelen fremstiller pasienten som naiv. Dette tror jeg ikke artikkelforfatteren er alene om. Leger, som regel meget tidlig modne og veltilpassede mennesker, gjør kommunikasjonen med pasienten noe enkel for seg selv ved å oppfatte pasienter slik. En stadig større andel av befolkningen har begrunnede synspunkter på livet, både når det gjelder de kroppslige og åndelige dimensjoner. Dette mener jeg bør være legens forutsetning, ikke den naive og ubehjelpelige lidende. Til slutt vil jeg stille spørsmålet om legene er så mye flinkere som kroppsdoktorer enn som samtalepartnere? Innenfor kroppsmedisinen forutsetter man at det ikke skjer feil.
Feil oppstår ikke bare av travelhet, manglende sekretærer og halvgode dataløsninger. Bare i løpet av det siste året kjenner jeg til to dødsfall der leger som har vært nære pårørende, særdeles kompetente sådanne, innså at kollegene ikke hadde vært absolutt på høyden. Med den livserfaringen en lege har, burde kanskje ambisjonen være mer beskjeden enn å skulle praktisere som et helt menneske. For eksempel å være på vei til å bli et helt menneske og for øvrig opprettholde en profesjonell standard? Jeg vil håpe at pasienter og leger tar del i det samme menneskeverdet, kroppslig og sjelelig. Men vi er altså alle «under construction».
