Old Drupal 7 Site

Faglig skjønn eller dårlig skjult pasientforakt?

Elisabeth Swensen Om forfatteren
Artikkel

Det er ikke lett å være lege i en oljerik velferdsstat. Jeg deler Magelssens & Melands virkelighetsbeskrivelse i Tidsskriftet nr. 11/2013 (1) et godt stykke på vei. Likeledes er det gode grunner til å stå sammen i kampen mot detaljstyring og forskriftsfesting av faget. Legen skal og må opprettholde en profesjonell rolleforståelse som er noe mer og annet enn å ekspedere bestillinger.

Når det er sagt, ser det ut til at forfatterne hengir seg til sin egen forestilling om pasientene som krevende, selvbevisste og rettighetsfokuserte. De følger i henhold til en slik logikk opp med en forståelse av legene som samfunnets moralske veivisere og voktere. Jeg synes innlegget – helt sikkert utilsiktet fordi jeg kjenner forfatterne som empatiske, dialogisk anlagte kolleger – bærer preg av pasientforakt og derved blir sin egen negasjon.

En god tommelfingerregel er at leger skal gi mest og best hjelp til dem som trenger det mest. Det er faktisk ikke legene som kan bestemme hvem som lider mest. Såkalte sårbare grupper er ofte ikke så veldig rettighetsfokuserte eller krevende, ei heller smarte brukere av helsetjenesten. De kommer for sent. De er ikke så flinke til å fremføre sitt ærend. De finner ikke veien. Det nylig fattede reservasjonsvedtaket i Legeforeningen om at leger bør gis anledning til å la sin egen samvittighet trumfe norsk lov og innvilges et personlig amnesti fra å oppfylle rett til helsehjelp, er i tråd med en pompøs rolleforståelse der legen gis rett til å tråkke på pasienten – i den beste hensikt, og ikke minst for at legen selv skal stå ren og klar tilbake på barrikaden for den gode sak.

Ja, leger forutsettes å besitte en følsom samvittighet og høy moral. Man må som utgangspunkt tenke at disse verdiene også besittes av pasientene, faktisk i samme grad. Anerkjennelse av likeverd er en tøff øvelse for mange leger. Leger har makt.

Det bekymrer meg at jeg mer enn fornemmer gammel laugselitisme og antidemokratisk tankegods i mye av det som nå kommer fra kollegiet som reaksjon på myndighetenes styringsiver. Å demme opp for detaljstyring og undergraving av faglig autonomi er viktig, men vi skyter oss selv i foten ved å ty til argumenter som undergraver selve berettigelsen av vår eksistens som hjelpere.

Anbefalte artikler