I Tidsskriftet nr. 12 – 13/2013 skrev Anne Høye en fin artikkel som viste med all ønskelig tydelighet hvordan diagnosekulturen har utviklet seg og blitt misbrukt (1). I dagens helsevesen, og kanskje særlig i sykehus, der økonomien er så styrende og diagnosen utløser pengene, er dette er et viktig dokument. Det er helt grunnleggende kunnskap å kjenne til hva en diagnose i de forskjellige psykiatriske klassifikasjonssystemene egentlig er. De er ikke noe uproblematisk speil av virkeligheten der ute! Til tross for det, blir de ulike kategoriene i de diagnostiske systemene behandlet som separate sykdommer som finnes i virkeligheten: Det det gjelder er å finne den rette. Skjemadiagnostikerne med sine avkryssingsteknikker har en tendens til å utvide diagnoser i de tilfeller der det ikke finnes eksakte kriterier, eller der det er overlapping av «tilstander». Det farlige er jo at menneskenes egentlige behov blir fullstendig oversett. Det har kommet flere og flere ikke-medisinere som ledere ved klinikkene, og lederen kan få stor innflytelse på hva behandlingen skal konsentreres om. Når diagnosesystemene blir styrende for både den økonomiske kontrollen og den medisinske/psykologiske behandlingen, er det virkelig fare på ferde.
Hvordan få gjennomslag i klinisk praksis for det denne artikkelen omhandler? Det er vel og bra med et nytt system, men de «gamle» diagnosene stemmer for godt overens med den folkelige forestillingen om at det finnes en riktig diagnose et sted. Det kan bli en rent akademisk forbedring, men vil den nye tenkningen gjennomsyre systemet slik at menneskene får hjelp? Hvordan få ledere til å lære dette? Hvordan får vi krav til utdanning hos lederne, ikke bare i skjemadiagnostikk, men også i grunnlagstenkning? Jeg vil virkelig utfordre både artikkelforfatteren, som skal ha all mulig honnør, og andre som er yngre enn jeg til å begynne et systematisk arbeid for å bringe frem i lyset problemet med psykiatrisk klassifikasjon: En stein er ikke en stein bare fordi vi kaller den det.
