I Tidsskriftet nr. 12 – 13/2013 hadde Anne Høye en interessant og tankevekkende kronikk (1). Problemet med de diagnostiske kategoriene i DSM/ ICD er vel at disse ikke kan gjøre rede for hvorfor og hvordan det kan ha seg at en pasient «ytrer«seg slik og slik. Det går ikke uten å involvere psykiske prosesser og mekanismer, ubevisst materiale, følelser og emosjoner.
Hvis jeg forstår kronikken riktig, er det nye perspektivet som lanseres i det forskningsmessige rammeverket Research Domain Criteria sprunget ut av et motiv for å finne og oppnå «sannhet» bak de diagnostiske kategoriene. Det man kan undre seg over, er at det i dette rammeverket ikke er innlemmet et annet perspektiv for slik forståelse. Jeg refererer til en modell som allerede er oppfunnet, og som er utviklet gjennom mer enn 100 år, der teori og terapi, i den moderne form, passer som «hånd i hanske». I denne teorimodellen for psykiske lidelser, dynamisk psykoanalyse, er det ingen hjelp i de diagnostiske kategorier som DSM/ ICD representerer. Derimot baserer den seg på dyptgående kunnskaper om individets personlighetsstrukturer. Det er utviklet en dybdepsykologisk metode for terapien, der terapeutens «tenkning er hele tiden èn og den samme» (2, s. 17).
Psykoanalytikerens «forståelse er fremoverrettet, og legger automatisk føringer for hvilke intervensjoner som er terapeutisk produktive» (2, s. 95). Det er derfor et tankekors at det synes å være slik at Research Domain Criteria presenteres som et prosjekt som er i startgropen for å «oppfinne hjulet på nytt».
