Er pårørenderollen for omfattende? spør Håkon Toft i en kommentarartikkel i Tidsskriftet nr. 12 – 13/2013 (1). Med referanse til en sak som ble omtalt i mediene, der pårørende ikke var tatt med på råd om hvilke medikamenter pasienten skulle ha, synes Toft å trekke den slutning at pårørende i den konkrete saken skulle ha bestemt medisineringen. Han synes videre å forutsette at pårørende gjennom helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven er gitt et generelt behandlingsansvar.
Han hevder også at ett av målene med helsepersonelloven var «å rive legen ned fra pidestallen». Det er ukjent for undertegnede, som hadde en sentral rolle ved utformingen av helsepersonelloven. Lovens formål var derimot å tydeliggjøre ansvaret for alt helsepersonell, uavhengig av profesjonstilhørighet. Profesjonspliktene som er nedfelt i helsepersonelloven skal bl.a. ivareta pasienters sikkerhet, uten hensyn til hvem som yter helsehjelpen. Verken pasienten eller pårørende skal avgjøre hvilken medisinsk behandling en pasient skal ha. Legen har, nå som før, det hele og fulle ansvaret for pasientbehandlingen. En rett til å bli informert, hørt og tatt med på råd er ikke det samme som et behandlingsansvar. Pårørendes rett til å medvirke i tilfeller der pasienten av ulike grunner er ute av stand til å ivareta egne interesser er avledet av pasientens egen medvirkningsrett. Denne følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1. I denne bestemmelsen heter det at pasienten har rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen og kan velge mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Hva som er forsvarlig, beror på et medisinsk skjønn og bestemmes av legen. Retten til å medvirke fritar med andre ord ikke legen fra å treffe avgjørelser som sikrer forsvarlig helsehjelp til pasienten. Medvirkningen fører heller ikke til at pasienten eller dennes pårørende blir ansvarlig for behandlingen.
Parallellen som forfatteren trekker mellom pårørendes rolle og det hevdvunne prinsippet om at legen ikke skal behandle sine egne er således lite treffende.
Men god kommunikasjon mellom behandlingspersonell og pasienter og deres pårørende er ment å gi grunnlag for god behandling og antas i de fleste tilfeller å fungere i samsvar med formålet.
