I Tidsskriftet nr. 12 – 13/2013 sto en fin artikkel av Ingrid Neteland (1). Jeg tror hun har helt rett, det er det å se pasienten som er å være profesjonell. Jeg har en nær pårørende som har vært ut og inn av sykehus de siste årene, og hun er faktisk ekstremt fornøyd med helsevesenet og den behandlingen hun har fått, og hun har vært på utallige avdelinger og med en komplisert og mangfoldig sykehistorie. Det eneste det av og til skorter på er informasjon, å få besvart spørsmål, et sted der medisinske ord og uttrykk kan forklares, der målte verdier av for eksempel blodprøver blir satt i perspektiv osv.
Men hun er heldig, hun er med på et langvarig forsknings- og oppfølgingsprosjekt, og den ansvarlige legen der er den som står for informasjonen. Så hun får dekket informasjonsbehovet sitt, i alle fall på sikt. Det er selvsagt heller ikke sånn at hun ikke får noe informasjon, men det er alltid noe som står igjen ubesvart eller uklart osv. Primærlegen har for lengst gitt opp å følge med i alt som skjer med henne.
Jeg vet nesten ingenting om hvordan helsevesenet fungerer organisatorisk, eller hvordan ansvar fordeles osv. Løsningen synes likevel enkel: Alle pasienter får tildelt en ansvarlig kontaktperson, en liaison-offiser, som ivaretar informasjonsbehovet, både under innleggelse og etter at pasienten har kommet hjem. Pasienten må ha en person, ikke et kontor, å forholde seg til.
