De fineste øyeblikkene opplever jeg på tomannshånd med en alvorlig syk pasient. Nærheten til en ellers fremmed person, er spesiell å kjenne på. Det er godt å kunne ta seg tid til å snakke med pasientene når jeg fornemmer sterk angst. Det gir en god følelse når pasientene eller pårørende blir beroliget og trygge, selv om budskapet er alvorlig.
Jeg har mange sterke og gode minner fra nettene på vakt i møtet med pasienter i livsfare eller i krise.
Jeg har verdens beste jobb, trives med ansvar og å hjelpe mennesker. Koblingen av faglig kunnskap og kompliserte problemstillinger innen indremedisin med den mer «myke» omsorgsdelen av legeansvaret, liker jeg. Som lege, bruker jeg hodet, hender og livserfaringer i møtet med pasientene. Jeg får utfordret og utviklet meg selv på mange plan.
Hvordan vi enkelt kan forbedre kommunikasjonen med pasientene, opptar meg. Jeg mener vi ofte «overinformerer». Det er irrerelevant for en pasient om vi har møter eller om avdelingen er full, om dataen ikke virker eller vi er underbemannet. Mangel på «filter» i kommunikasjon med pasienten skaper uro og angst. Vi bør signalisere større kontroll og vise at vi på sykehuset er forberedt på å ta imot pasienten! Her har vi mye å lære.
For tiden forsker jeg på immunforsvaret og hvordan influensaviruset påvirker immunceller og deres hukommelse. Det fascinerer meg å dypdykke i en liten del av faget og å lære detaljerte sammenhenger. Under pandemien i 2009 deltok jeg i en studie på pasienter som ble innlagt med «svineinfluensa» på infeksjonsavdelingen.
Nå er det en barnestudie med en ny influensavaksine (nesespray) som tar min tid. Det er viktig at leger forsker. Tverrfaglige forskerteam gir bedre helhetlig medisinsk forskning. Jeg håper forskningen vil gjøre meg til en bedre lege.
